Tør å si det: Eksport er viktigst

Det har vært spennende å følge debatten etter at Anita Krohn Traaseth holdt sin første innovasjonstale.

Jeg syns det hun gjør er helt riktig og svært betimelig.

Hun stiller seg midt på Norges torg på vegne av Innovasjon Norge og snakker høyt, utover og innover, om at de har en oppgave og et mandat for landet, men også om at de har mange forbedringsområder – åpent og ærlig.

Det står det respekt av, og det er uvanlig inkluderende, folkelig og ubyråkratisk. Så – midt i kryssilden mellom «snodig» og «vag og utflytende»: Mange mener noe om hva vi bør og ikke bør satse på, men la meg få liste opp tre ting som i hvert fall ikke kan bære oss som nasjon:

• Vi kan ikke leve av startups
  
• Vi kan ikke leve av statlige virkemidler
  
• Vi kan ikke leve av å selge aviser eller pizza til hverandre

Det vi kan leve av er eksportinntekter, av verdensledende produkter som selges i utlandet – der pengene til den norske pengebingen unektelig må komme fra.

Vi kan starte opp masse nye selskaper – hvor som helst og hva som helst. Det er ingenting galt med å dyrke en gründerkultur i Norge. Men vi glemmer én viktig ting: Hva skjer egentlig med de beste startupene i Norge?

De blir solgt ut av landet – lenge før de rekker å gi noen avkastning å snakke om tilbake til nasjonaløkonomien. De siste årene har Norge dyrket frem en rekke vellykkede ikke-fossile teknologiteknologiselskaper.

Imponerende!

Men – Fast Search & Transfer, Trolltech, Energy Micro og Chipcon ble alle «eksportert» i tidlig fase.
Vi sår, gjødsler og dyrker i Norge, men verdiene høstes i for stor grad utenfor moderlandet. Denne lekkasjen må vi gjøre noe med, for ingen kan overbevise meg om at vi kan leve av å eksportere bedrifter. Norge trenger å dyrke og incentivere kapitalstrukturer med tilstrekkelig bæreevne til å eie, utvikle og beholde selskaper over tid.

Men hva med lokomotivene?

Norge er langt nede på den europeiske lista over næringslivsdrevet forskning og utvikling. Det betyr kanskje ikke noe nå, men det gjør det om 10, 20, 30 år.

Som ett eksempel: For noen år siden hadde vi to store selskaper som på hver sin måte tjente gode penger på norsk tømmer: Norske Skog og Borregaard.

Børsnoterte Norske Skog sluttet med FoU for å skape nytt og valgte å forsøke å bli verdens beste til å lage billig papirrull – og det går ikke særlig bra.

Borregaard forsket frem spesialiserte kjemikalier basert på tømmer og sitter på unik kunnskap. Borregaard bruker 4 prosent av sin omsetning på riktig forskning og utvikling, og de tjener i dag penger som aldri før.

Med disse to selskapene som eksempel er svaret på «hva vi skal leve av etter oljen» åpenbart. Tiden går, tilstrekkelig og riktig forskning og utvikling gjør at man består. For de av dere som ikke visste det – det ikke-fossile Norge ble bygget på laben, og produktene ble solgt i utlandet, det være seg oppdrettsfisk, kontrastvæske av cellulose eller biler av aluminium.

Vi trenger rett fokus og tilstrekkelig forskning og utvikling også i de gjenværende fastlandslokomotivene fremover, for «intraprenørskap» er antakeligvis viktigere for vår fremtidige nasjonaløkonomi enn entreprenørskap.

Skal vi da fortsette å pøse på med statlige penger til alle generelt og generelt til alle, og håpe det skjer noe magisk?

Nei – kapitalinnsprøytning er essensielt, men vi bør ikke fortsette å bruke offentlige midler på å starte og støtte bedrifter som i beste fall blir en intern suksess på det norske markedet. Vi bør spisse støtten for å dyrke fremtidens eksport. 1,3 milliarder offentlige kroner går årlig nærmest uprioritert og rettighetsbasert gjennom den brede Skattefunn-ordningen til alle norske bedrifter som kunne finne på å beskrive et innovativt «forskningsprosjekt».

Det er ingen krav til eksportpotensial eller ambisjoner utenfor Norges grenser – dette må under kontroll. Virkemiddelapparatet må også vris fra «dette har jeg krav på» til «dette kan jeg bidra med (for nasjonalkassa)»

Statlige pengepotter bør være risikokapital utelukkende for eksportselskaper med kompetansefortrinn utenfor de fossile næringene vi må gå videre fra.

Det er ikke likegyldig hva slags virksomheter vi etablerer eller finansierer. Vi skal lese aviser, vi skal spise pizza og vi skal klippe håret. Men nasjonen kan ikke alene leve av det. Slaget som nasjon står i eksportmarkedet, det står om de kompetansetunge bedriftene som kan vokse seg virkelig store og gi oss milliarder i eksportinntekter i tiår fremover.

Vi har vel alle innsett at vi ikke kan leve av billig arbeidskraft, som løftekraft, stablekraft og pakkekraft. Men unik skaperkraft i det globale markedet kan vi leve av!

I den forbindelse er det på sin plass å drepe en myte. Vi har høye generelle lønnskostnader i Norge, men ingeniører og forskere med unik skaperkraft er relativt billige i Norge. Der slår vi Kina og USA, så vi har et konkurransefortrinn som både kan og bør dyrkes – og historien har vist at det gir lang og varig avkastning for nasjonen.

Vi må våge å si at ikke all gründervirksomhet er like viktig – og vi må evne å eie langsiktig, for at det skal lønne seg å starte opp mye nytt. Vi må våge å prioritere bedrifter med potensial til å bli virkelig kanoner på eksportmarkedet.