OMSTRIDT: Den franske økonomen Thomas Piketty har skapt debatt. Her fra en forelesning ved King's College i London i april. 2

Leon Neal
Kommentar

Kommentar: Derfor tar Piketty feil om formueskatten

Norske skatteentusiaster bruker Piketty som argument for formueskatten. Det er å tøye strikken for langt. 

Publisert:

Thomas Pikettys bok «Capital in the 21st Century» var sommerens store nyhet på økonomifronten. Det er velkjent fra før at inntekts- og formuesfordelingen i mange land nå er like skjev som før første verdenskrig. Piketty forteller oss at dette er det historisk normale og at vi kan forvente en enda skjevere fordeling. Perioden fra første verdenskrig til omtrent 1970, med fallende eierkonsentrasjon og jevnere inntektsfordeling, var et historisk avvik.

Hva var da så unormalt med denne perioden? Det var tre ting, som alle hadde sitt utspring i de enorme omveltninger som fulgte efter de to verdenskrigene. For det første forsvant mange formuer i krigenes ruiner, billedlig og bokstavelig. Noe ble konfiskert, noe ble tilintetgjort av hyperinflasjonen efter den første verdenskrig eller kraftig uthulet av den moderate inflasjon efter annen verdenskrig.

For det annet opplevde man i den vestlige verden nesten uavbrutt økonomisk vekst etter den annen verdenskrig frem til energikrisen i 1973. Kapitaleiernes sparing og oppbygging av formue holdt ikke tritt med den. For det tredje var arbeidskraften i de krigførende land sterkt desimert, og den påfølgende knapphet på arbeidskraft økte lønningene og ga fagforeningene større politisk styrke. Det er en for lengst avsluttet epoke. Dertil kommer at en halv milliard kinesere har trådt inn i det internasjonale arbeidsmarked. Endelig har vi arbeidsbesparende tekniske fremskritt. I de fleste rike land er fagforeningenes makt blitt sterkt redusert.

Hvorfor kan vi så forvente en enda skjevere inntekts- og formuesfordeling? Pikettys hovedargument er at mens økonomisk vekst kan falle til null eller endog erstattes av tilbakegang, vil avkastning på kapital forbli signifikant positiv og dermed større enn vekstraten. Dette vil i sin tur øke kapitaleiernes inntekter, mens arbeidsinntektene stagnerer eller faller. Dette igjen kan ytterligere forsterke eierkonsentrasjonen ved at kapitaleierne sparer mer og øker sin formue. Som Nicolas Kaldor uttrykte det i sin tid; kapitalistene sparer mens arbeiderne forbruker.

At lavere økonomisk vekst fører til voksende inntektsulikheter må være et tankekors for våre nullvekstfilosofer. Det er neppe hva de har i tankene med sitt budskap. Økonomisk logikk kommer de imidlertid ikke bort fra. Vi kan for all del gi nullvekstfilosofene rett i at ingen trær vokser inn i himmelen. Men mye av den økonomiske vekst vi opplever er kvalitativ og ikke kvantitativ. IT-revolusjonen, mobiltelefonene og mye annet er av den typen. Slike endringer undergraver «etablerte» formuer, mens nye vokser frem på grunnlag av de nye teknologier. Steve Jobs og Bill Gates hadde ikke arvede familieformuer i ryggen. Fortsatt teknologisk forandring kommer nok å sørge for en viss sirkulasjon i det formuende sjikt.

Her er vi framme ved et svakt punkt i Pikettys argument: Hvis verdensøkonomien stagnerer, er det grunn til å forvente at kapitalavkastningen synker mot null og slett ikke forblir høyere enn den økonomiske vekstrate. Da blir det vanskelig for kapitaleierne å stadig bli rikere. De historiske eksempler Piketty nevner om signifikant positiv kapitalavkastning til tross for økonomisk stagnasjon er hentet fra agrarøkonomien før og under den industrielle revolusjon. Men det man hadde den gangen var knapphet på land og problemer med å brødfø verdens befolkning. Land hadde derfor høy verdi, og de som eide land var den rike overklasse. De kunne tilegne seg brorparten av hva deres arbeidere produserte. Det er fjernt fra dagens virkelighet. Verden av i dag har ingen problemer med å brødfø seg selv, særlig ikke om man er villig til å ta i bruk moderne genteknologi. Hva som kan komme til å skje hvis ikke befolkningsveksten stopper opp er en annen sak, men det er ikke et problem som opptar Piketty.

Den tendens til økt ulikhet vi har sett de siste årtiene har antakelig mer å gjøre med integrering av fattige land i verdensøkonomien enn den mekanisme Piketty anfører; høy kapitalavkastning til tross for lav økonomisk vekst. Den er forårsaket av det enorme tilbud av billig arbeidskraft som følger av den økonomiske globalisering. Det har svekket arbeidskraftens stilling i de rike land og medført at kapitaleiere, pengeforvaltere og griske direktører har stukket av med mesteparten av inntektsøkningen i USA og mange andre rike land de siste årtiene. Samtidig har det skjedd en formidabel utjevning av levekår globalt sett; hundrede millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom takket være globaliseringen.

Skal vi fortsatt ha slike som Steve Jobs og Bill Gates, må vi nok akseptere en viss ulikhet i formuesfordelingen. Men det vi kanskje irriterer oss mest over er de dustene som vegeterer på arvede familieformuer. Profesjonelle forvaltere hjelper dem til å føre dem videre, og selv om de vet å ta seg godt betalt, blir det nok til overs for dustene. Liliane Bettencourt, arving til L’Oréal, er et eksempel Piketty flere ganger kommer tilbake til.

Pikettys løsning er en global formueskatt. Selv er han likevel klar over at det er et dødfødt forslag. Men det har gitt inspirasjon til diverse skatteentusiaster her hjemme for å beholde den norske formueskatten. Det er å tøye strikken for langt. Det er veldig langt fra Bettencourts formue til beskjedne bankkonti i Norge som ikke en gang holder tritt med prisstigningen i boligmarkedet, men som endog blir beskåret med en formuesskatt. Og det er også veldig langt mellom Bettencourts formue og de småbedrifter som eventuelt må ta opp lån til å betale skatt på bokført formue for å kunne holde hjulene i gang.