- Jeg er ikke på Facebook

Jeg har ingen planer om å være der heller. Jeg har dårlig nok tid som det er.

Dagbladet og Aftenposten og etter hvert også andre aviser har gått helt av skaftet og erklært at dette er det nye store – stedet der man kan møte kjendiser (”Her er kjendisenes nettverk” i Dagbladet, inntil man to dager etter ”oppdaget” at det ikke var ekte kjendiser,) og legge ut hele sitt liv og hva vet jeg. Siden jeg ikke er der.

IKT Norge går til den annen ytterlighet og skremmer foreldre (og pirrer barns nysgjerrighet) ved panikkartede advarsler om hvor skummelt det er med Facebook og lignende nettsteder, for der kan festbilder og mindre heldige chat-uttalelser bli liggende i en karrierehemmende evighet.

Det er mange grunner til at jeg ikke er på Facebook. En er at jeg ikke orker enda et sted å oppdatere – noe som også er årsaken til at jeg ikke er i Second Life eller Twitter heller. Sosiale nettsteder av denne typen er nemlig avhengighetsskapende, og jeg har dårlig nok tid som det er. Skal jeg på Facebook, skal jeg vente til det blir et reelt alternativ til noe annet, som for eksempel e-post. Hvis Facebook blir det nye møtestedet der man sender invitasjoner og har diskusjoner, så kanskje jeg skal hoppe over. Men der er Facebook ikke, og kommer heller ikke til å være det, verken nå eller i fremtiden.

Facebook kan være nyttig for den som ønsker et enkelt sted å lage sin personlige hjemmeside, begrenset til andre Facebook-medlemmer. Det er jo greit, og det finnes også enkelte andre funksjoner knyttet til lett oppdatering og ting som invitasjoner og avstemninger. Men som min datter Julie (som er på Facebook) skriver: De få nyttige sidene av Facebook forsvinner i mediesirkuset om nettverksbygging og offentliggjøring av personlige opplysninger.

Problemet med nettverk som Facebook er at de har dårlige funksjoner for å inkludere allerede eksisterende nettverk, som for eksempel LinkedIn, Orkut, Friendster eller for den saks skyld ganske alminnelige samlinger av blogger under Bloglines eller andre RSS-lesere. (Nå er jeg er på LinkedIn, hovedsakelig fordi det er et kjedelig nettverk konsentrert om jobb, som gir meg en oversikt over mitt eget nettverk og ellers lar meg være i fred.) Og når Facebook engang går av moten, hvordan kan jeg ta med alle lenker og sider og annet videre til neste store greie?

Facebook er blitt det tredje største nettsted i Norge, og det er et argument for å være med. I nettverksmarkeder vinner den som har størst markedsandel: Det er for eksempel ingen vits i å prøve å selge bilen din noe annet sted enn Finn.no, fordi der er alle kjøperne. Og kjøperne er der fordi alle selgerne er der. Med andre ord: Når alle er på Facebook, må alle være på Facebook.

Men alle er ikke på Facebook. Som min kollega Øystein Fjeldstad pleier å si: Det er ikke bare størrelsen, men også sammensetningen av et nettverk som avgjør om man vil bli med eller ikke. Jeg har ikke (i hvert fall ikke nå) behov for å kommunisere med Aylar Lie, John Christian Elden, Tone Damli Aaberge eller Ingunn Yssen. Og i hvert fall ikke med deres falske Facebook-versjoner. Derimot har jeg en rekke mennesker jeg ønsker å kommunisere med, men uten at disse kommunikasjonene spres til alle andre. Da er epost greit, for det har alle.

Groucho Marx mest berømte replikk er ”Jeg vil ikke være medlem av en klubb som vil ha meg som medlem.” Det kan ikke sies bedre.

Når alle er på Facebook, blir det status ikke å være der.