FEST: Det er sommertid og da skal det sommerfestes i den såkalte «bobla».

En sommerfestanalyse av norsk politikk

Det er den tiden av året i Norges hovedstad. Tid for politiske sommerfester.

  • Torbjørn Røe Isaksen
    Torbjørn Røe Isaksen
    Samfunnsredaktør
Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Dette er en kommentar om to sommerfester.

Men egentlig er det en kommentar om norsk politikks nye omland, og om en type politiker som kanskje er i ferd med å forsvinne.

Men først, sommerfestene.

Som Charles Dickens skrev i romanen «To byer»: Det var den beste av aller tider, det var den verste, det var visdommens tidsalder, det var dumhetens ... det var sommerfestsesongen.

Det siste har jeg lagt til selv.

Hver bransje har sine fester. Så også «bobla», som mange kaller miljøet i hovedstaden.

Man snakker man om de fire store. Det er Equinors hagefest, NHOs årsmiddag, Norges Banks årsmiddag og Aschehaugs hagefest.

Sommerfestene er det demokratiske alternativet for boble-folk flest.

På sommerfestene er det plass til de fleste. Og sjansen for at du skubber borti en rådgiver med en overivrig og noe skummel dragning mot kommunereform, skal i teorien være like stor som at du skubber borti en stortingsrepresentant eller til og med en statsråd.

Jeg hadde egentlig planer om å runde sommerfestene i år, men det krever sin pressemann å klare det. Og som Danny Glovers rollefigur sa i Dødelig Våpen: «I’m too old for this shit». Jeg måtte nøye meg med to.

Det har vokst frem mange tenketanker de siste årene, men de største er Agenda og Civita. Den ene til venstre, den andre til høyre. Den ene med sommerfest i øst, den andre i vest – «and never the twain shall meet.»?

Vel, et visst overlapp er det. Kristin Clemet, for eksempel. Hun var der. På begge.

Der Civita hadde leid toppetasjen hos Steen og Strøm – et lokale som gir en viss glamfaktor – valgte Agenda sosialdemokratisk-hipt hos Grønland-baren Dattera til hagen. På sistnevnte var jeg den eneste med slips.

Civitas lokaler hadde store skjermer med en slags hypnotiserende animasjon av den typen man fant på klubber på 90-tallet (tror jeg, jeg var ikke på klubber på 90-tallet, men jeg har snakket med noen som var det). Hos Agenda var lyset dempet.

Civita samlet rundt 600 mennesker, Agenda langt færre. Men jeg hadde gode samtaler om pensjonsreformen, tillitsreformen i NAV og muligheten for en kommende EU-debatt – solide og etter min mening dypt festlige samtaler på en sommerfest.

Andre var kanskje der for å ha det hyggelig også, tror jeg. Jeg oppdaget altfor sent at en person jeg snakket med så lengselsfullt mot baren mens jeg kjørte på med betraktninger om årets tariffoppgjør.

Hvis sommerfestene hadde vært en by, ville en av de største yrkesgruppene vært folk som jobber med kommunikasjon i en eller annen forstand. Det er selvfølgelig mange andre der også, men kommunikasjon er stort.

Jeg er ikke negativ til kommunikasjonsbransjen, egentlig. Jeg forstår at næringslivet kjøper seg veiledere i et ofte kaotisk og vanskelig system. Men sommerfestene illustrerer like fullt at omlandet rundt norsk politikk er endret.

For samtidig som antallet mennesker som jobber med kommunikasjon, samfunnskontakt og påvirkning øker, svekkes partiene.

I 1971 hadde Senterpartiet 70 000 medlemmer. Arbeiderpartiet nådde sitt høydepunkt i 1950 med over 200 000 medlemmer. Så sent som ved årtusenskiftet hadde de rundt 70 000. Høyre hadde på 80-tallet cirka 100 000 medlemmer. 

I dag har Høyre rundt 28 000 medlemmer, AP rundt 45 000, Senterpartiet cirka 20 000.

Partiene som masseorganisasjoner er døende. Det ble sagt om Haakon Lie at han bare kunne åpne vinduet på Youngstorget for å få ferten av folkemeningen.

Sannheten er at han reiste utrettelig rundt i Norges største parti. Medlemsmassen kanaliserte det folk flest mente inn til makten – helt uten sosiale medier.

Samtidig endres sammensetningen av Stortinget, som Civita viser i en notatserie. Og her må leseren unnskylde, for nå skal det kastes stein på stein i glasshus.

Stortinget er langt bedre utdannet enn folk flest, og andelen representanter som har sin bakgrunn fra partiarbeid øker kraftig – fra 22 prosent i 2009 til 48 prosent i 2021 – mens stadig færre rekrutteres fra privat sektor.

Mange av våre største politikere har hatt partibakgrunn. Både Jens Stoltenberg og Kåre Willoch dyppet tåa i yrkeslivet utenfor politikken, men bare så vidt.

Jeg er selv en vaskeekte politisk broiler. Allikevel kan jeg ikke fri meg fra den tanke at vi har et problem.

Ingenting galt om representantene, ei heller det nye omlandet. Jeg bare lurer på om det er en politikertype vi knapt vil finne på Stortinget lenger.

Jeg tenker noen ganger på Dag Terje Andersen og Leif Frode Onarheim.

Dag Terje Andersen hadde hatt et langt liv i Arbeiderpartiet da han gikk ut av Stortinget etter fjorårets valg. Han hadde vært stortingspresident, partisekretær og statsråd i flere omganger.

Men i bunn var han også skogsarbeider og industriarbeider. Det preget hans utsyn.

Da Andersen mistet stortingsplassen etter katastrofevalget i 2001, gikk han tilbake til skogen.

Leif Frode Onarheim hadde en lang karriere i næringslivet bak seg da han kom inn på Stortinget for Høyre i 2001.

Det var tidvis frustrerende for ham, vet jeg, for politikken kan gå sakte. Det dreier seg oftere om å flytte et komma enn om å flytte fjell. Men han avtjente en slags borgerplikt, Onarheim, og brakte med seg noen erfaringer fra det private næringsliv inn i maktens korridorer.

Onarheim gikk bort i fjor. Andersen er vel hjemme i Lardal.

Hvorvidt de hadde deltatt på sommerfestene om de fortsatt var i politikken, vet jeg ikke. Men det hadde vært fint.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. E24-kommentarer

Flere artikler

  1. Spenninger i «rørsla»

  2. Betalt innhold

    – Flere bør snakke om det menneskelige ved å være toppolitiker

  3. Tapte valget – nå jobber én av tre med å påvirke politikere

  4. Enighet om revidert nasjonalbudsjett: Mer til bistand og sosialhjelp – ikke billigere drivstoff

  5. Regjeringen advarer seg selv mot høy pengebruk: – Vi skal ned