Glemt sykkelpolitikk

Å legge til rette for sykling er en av de mest lønnsomme samfunnsmessige investeringene som finnes, og nordmenn er ivrige syklister.

Likevel har vi en helt passiv politikk på området. Det bør aksjoneres for å aktivere den.

Både borgerlige og rødgrønne regjeringer har sluttet seg til vår Nasjonale Sykkelstrategi fra 2003. Den går blant annet inn for at sykkelens andel av reiser skulle opp fra 3% til 8%. Med god grunn, for all forskning viser at sykling er et udelt gode:

Vi får friskere luft, sunnere mennesker, mindre trafikk, færre ulykker, lavere private og offentlige kostnader, og mer trivsel av at det sykles mer. Transportøkonomisk institutt fastslår at det knapt finnes en bedre samfunnsøkonomisk investering..

Men da Filip Rygg (KrF, Hordaland) i Stortingets spørretime spurte utviklings- og miljøminister Erik Solheim (SV) hvor det blir av denne sykkelstrategien, fikk han først en belæring om det å være stortingsrepresentant, og så en diskurs om bytrikken i Bergen. Solheim hadde god grunn til å unngå emnet: I år tillater statsbudsjettet at det bygges bare 3 km nye sykkelveier.

Til sammenligning: Over helgen kvitret Stoltenberg (etter sigende en en ivrig syklist) sin glede over mange mil med nye bilveier.

Vi har utmerkede retningslinjer for god og trygg design , men de etterleves bare unntaksvis. Det aller meste av norske sykkelruter er "tilrettelagt" i blandet trafikk, der syklistene lider under det ekistensielle dilemma å velge enten å kjøre på fotgjengere, eller å bli påkjørt av bil. Resultatet er at syklister er en spesielt ulykkestruet trafikkgruppe. Min egen sykkelferd langs riksveiene fra Gjettum i Bærum til Løren i Oslo er en farefull hinderløype.

Selv om vi oppnår de målene vi har satt oss i den egentlig-ikke-påbegynte sykkelstrategien, vil vi likevel ligge godt etter Danmark og Sverige, for ikke å snakke om Nederland. Selv i billandet vi regner som langt underlegen oss, USA, har samferdselsministeren gjort det til et mål at veinettet til sykler i fremtiden skal prioriteres på like linje med nettet til biler.

I norske byer bør det være selvsagt med et parallelt og separat sykkelveinett med regulerte kryss, merkede kjørebaner, og syklende trafikkpoliti.

Dette har det offentlige forvaltningsapparat - altså Veivesenet - vist entusiasme for. Det er politikerne som svikter. Tiltak med så opplagte fordeler og tverrpolitisk oppslutning gir liten partipolitisk uttelling i media. Det er ingen politiske rivaler å beseire, og det er vanskelig å lage en sosialpornografisk reportasje om syklister.

Stat, fylke, og kommune skylder på hverandre, men jeg mistenker at hovedgrunnen er at denne saken ikke gir skandaløse tabloidoverskrifter og partipolitisk gevinst/tap.

I 300 byer rundt omkring i verden har syklister fått oppmerksomhet likevel: Critical Mass er en grasrotsbevegelse som synliggjør syklisters behov ved å ta en kollektiv sykkeltur gjennom bykjernen om ettermiddagen den siste fredagen i hver måned. Kanskje vi får kritisk masse også i norske byer etterhvert?

Følg Leif Knutsen på Twitter som @leifern.