Kommentar: Senk forventingene til statsbudsjettet

Én ting er helt sikkert: Mange vil bli skuffet når regjeringen 8. oktober legger frem sitt forslag til statsbudsjett.

Om noen dager skal statsbudsjettet legges frem. Budsjettet er ment å være en velbevart hemmelighet inntil den store dag og klokkeslett, men lekkasjer er det alltid. Likevel, de er så pass begrensede at en kommentar i forkant forblir spekulasjon.

I alminnelighet er medias og publikums fokusering på statsbudsjettets fremleggelse noe overdreven. Politikernes frihetsgrader når det gjelder statsbudsjettet er begrensede; det meste av utgiftene er bundet opp av beslutninger som for lengst er vedtatt og regler som det tilkommer andre å håndheve. Likevel, uten innflytelse er ikke politikerne. En kursendring som synes liten kan, om den blir varig, i det lange løp gi en utvikling som er radikalt annerledes enn om den ikke hadde funnet sted.

En ganske sikker forutsigelse er at mange kommer til å bli skuffet, ikke minst de som ønsker seg store forandringer. Det er for all del så at radikale endringer ville vært på sin plass. Jordbruksstøtten burde vært avviklet i sin helhet for lenge siden. Den eksplosive økningen i uføretrygd burde vært reversert. Den særnorske formuesskatten burde vært avviklet. Likeså klimapolitikken og utviklingshjelpen.

Ingenting av dette kommer imidlertid til å skje. Isteden kommer vi i beste fall å se noen små skritt i den retning. Årsaken skal vi ikke lete lenge etter. Uansett hvor gode argumenter det måtte være for en radikal sanering i statsbudsjettet og den økonomiske politikk for øvrig er det ikke politisk mulig å gjennomføre den med mindre enn det er en fornemmelse av akutt krise.

Det fikk svenskene erfare i 1990-årene. Selv om den svenske økonomi hadde vært skakkjørt i mange år, var det ikke mulig å rette den opp før efter at svenske politikere og publikum for øvrig var blitt overbevist om at det gikk nedenom og under. Ingen har uttrykt det bedre enn den tidligere svenske finansminister Kjell-Olof Feldt i sin bok «Alla dessa dagar – i regeringen.» Han ordla seg slik: «När obehagliga saker behöver uträttas är det oftast för tidigt – ur politisk synpunkt. Och när de kan uträttas är det oftast för sent – ur ekonomisk synpunkt.»

Noen krise er det ikke i norsk økonomi og kommer neppe til å bli på mange år. Forutsetningene for en dyptgående endring i den økonomiske politikk er derfor ikke tilstede. De som håper på noe slikt kommer til bli skuffet. Den sittende regjering tar sikkert sikte på å forvalte en blomstrende økonomi på en god og lite kontroversiell måte, å ikke gjøre noe som helst som støter velgergrupper på vippen.

Det er en fornuftig strategi, omstendighetene tatt i betraktning. Da kan regjeringen håpe på å bli belønnet med et fornyet mandat om tre år for den i og for seg lite imponerende bedrift å ha holdt stødig kurs i gode tider. Men innenfor de rammer er det selvsagt rom for små kursendringer. Som alt antydet skal vi ikke undervurdere betydningen av de små kursdreininger, bare de får lov å bli varige. Sett i det perspektiv er det ikke dumt å la de store forandringer ligge, men ta sikte på et gjenvalg.

En annen gruppe som alt har gitt uttrykk for sin skuffelse er miljøaktivistene. Selvsagt hadde det vært ønskelig å avvikle alt som heter norsk klimapolitikk. Dels er ensidige norske bidrag til å redde verdens klima uten betydning, dels er klimaproblemet oppskrytt og muligens kun en fantasi. Nyktre spådommer om utviklingen i verdens klima tar høyde for at det vil bli både vinnere og tapere. Norge vil antakelig bli blant vinnerne, i den grad det i det hele tatt blir noe av den forventede globale oppvarming og alt som følger med den.

Men en viss reduksjon i klimasatsingen kommer det antakelig til å bli. Vi får håpe at miljøaktivistene får rikelig anledning til å bli skuffet. Vi kunne håpe på avvikling av avgiftsfrihet for elbiler. Som vist av Anders Skonhoft og Bjart Holtsmark dreier det seg ikke om småpenger. De uteblitte avgiftsinntekter får den konsekvens at utgifter på statsbudsjettet må reduseres tilsvarende, gitt at budsjettet skal salderes på et bestemt nivå. Å øke kjøpekraften til velstående elbileiere på bekostning av barnehager eller motorveier er en høyst diskutabel sak.