DYRT: Det er dyrt å kjøre buss i Oslo. Nå koster en enkeltbillett 50 kroner, skriver artikkelforfatteren.

JON HERLAND

Bussbillett med korrupsjonstillegg

I dag er det 20 – tjue - selskaper i Oslos kollektivkonglomerat.

  • Håkon Haugli
    Administrerende direktør i Innovasjon Norge
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Oslo kommune har organisert kollektivtransporten på en måte som er egnet til å gi erfarne hvitsnippforbrytere vann i munnen. I et virvar av selskapsstrukturer, utydelige ansvarsforhold og oppsplitting i stadig mer uoversiktlige datterselskaper ligger alt til rette for korrupsjon. Nå rulles en av norgeshistoriens kanskje største korrupsjonssaker opp i dette kaoset.

Det er dyrt å kjøre buss i Oslo. Nå koster en enkeltbillett 50 kroner. En liten del av dette går til å dekke tapet kommunen har hatt ved at kommunepolitikerne har lagt forholdene til rette slik at klåfingrede kollektivsjefer har kunnet forsyne seg av kommunekassa. Den delen betaler jeg ikke med glede.

Da Arbeiderpartiet tapte valget i 1995, hadde Oslo kommune to kollektivselskaper: Oslo Sporveier AS (som fraktet folk) og Sporveisannonsene AS (som solgte annonser). I dag er det 20 – tjue - selskaper i Oslos kollektivkonglomerat. I sum omsetter de for fem milliarder i året og frakter ca. 200.000 passasjerer hver dag.

Organisasjonsendringene er ikke resultat av tilfeldigheter. H, FRP, V og KRF som har styrt Oslo siden midten av 1990-tallet, har ønsket å lage kommunale «markeder». Offentlig virksomhet er omorganisert til separate enheter, der det skilles mellom dem som bestiller og dem som utfører tjenester: en såkalt «bestiller-utfører-modell». Fordelen med modellen er at delselskapene kan styres som (og eventuelt erstattes med) private selskaper. Dette «pseudomarkedet» er ment å gi kommunen bedre kontroll og økonomiske fordeler.

De fordelene er det vanskelig å få øye på. (Det er et understatement.) Billettsystemet Flexus avdekket en nærmest ubegripelig styringssvikt. Millionene rant ut. Å administrere en komplisert selskapsstruktur er heller ikke gratis.

Grumsete vann gjør det lett å fange fisk

Kinesisk ordtak

I 2006 vedtok bystyret å bruke 100 millioner på å opprette et nytt administrasjonsselskap, og det er i dag tre (!) selskaper som er involvert i noe så enkelt som billettkontroll. Konsulentbruken er et kapittel for seg, det samme er feilinnkjøpene. Og nå har vi altså fått korrupsjonsskandalen i Unibuss. Disse «ekstrakostnadene» skyves over på kollektivreisende og skattebetalere.

«Fellestrekk ved de seneste års store korrupsjonssaker i kommunesektoren er ledere med vide fullmakter, mangelfulle innkjøpsrutiner, manglende skriftlighet i innkjøps- og beslutningsprosessene, og at signaler om kritikkverdige forhold ikke er tatt på alvor», skrev forsker Helge Renå nylig i Aftenposten. Han viser til at kommunerevisjonen i 2009 påpekte en rekke kritikkverdige forhold i Oslo kommunes bussdrift.

I boka «Vår korrupte hovedstad» beskriver Rødts Erling Folkvord ukulturen i Oslo kommune. Han påpeker at politikere som ikke griper inn gjør større skade enn den enkelte korrupte medarbeider. Det finnes ingen unnskyldning for at enkeltpersoner stjeler fra fellesskapet, men prislappen ved at kommunen er organisert slik at mange slike enkeltpersoner får spillerom – uten tilsyn og kontroll – er mye større. Og likevel: Korrupsjonssaken i Oslo får neppe politiske konsekvenser.

Det er bare to år siden Oslo kommune sist hadde en stor korrupsjonssak (i Undervisningsbygg). Nå har vi altså fått en ny og – etter alt å dømme – større. Basert på den erfaringen kommunen har, skulle man tro organisering ble et tema. Men nei, det ville ikke bystyreflertallet da saken ble diskutert 25. januar. Arbeiderpartiets Abdullah Alsabeehg har kalt det «skandaløst». «En korrupsjonskultur har fått utvikle seg fritt uten å bli avslørt. Blir en person tatt for korrupsjon i et selskap er det kun ett selskap som blir gransket», skriver han. Det er kjernen i problemet. Det er mer bekvemt å forholde seg til et råttent egg her og der enn til at det er et politikerskapt, strukturelt problem. Og mer bekvemt å tenke på hver sak som en enkelthendelse i et enkeltselskap enn som uttrykk for en kultur.

Ingen virksomhet kan sikre seg mot korrupsjon. Men man kan (og bør) lære av erfaring. Det er grunn til å tro at korrupsjonskulturen i deler av Oslo kommune har vokst fordi virksomheten er skjult i grumsete selskapsstrukturer, der selskapsnavn (for eksempel navnet «Unibuss») og organisasjonsnummer er i fri flyt, og der de samme direktørene skifter på å lede hverandre.

Jeg mener selvsagt ikke at byrådet i Oslo er korrupt, bevisst legger til rette for korrupsjon eller eller aktivt snur seg bort. Men ukulturen overlever fordi det ikke finnes noen klar ansvarslinje oppover til politisk ledelse. Når det er umulig å følge med på det som foregår, kan heller ingen forventes å ta politisk ansvar. «Jeg kikket ned i det grumsete vannet, men kunne ikke se noenting.»

Et spørsmål som ikke ble stilt, en rutine som ikke fungerte, en enkeltstående korrupsjonssak – det kan forstås. At folkevalgte ignorerer signaler om kritikkverdige forhold, ikke lærer av erfaring, begrenser innsyn og organiserer kommunen på en måte som gir rom for stadig nye korrupsjonssaker – er uakseptabelt. Politikere som opptrer slik, politikere som ikke tar ansvar, bør ikke styre.

Publisert:

Flere artikler

  1. – Unibuss-saken i kjerneområdet for korrupsjon

  2. To nye pågrepet i Unibuss-saken

  3. Unibuss-saken til Høyesterett

  4. Betalt innhold

    Korrupsjons-Norge: Dette er de store skandalene

  5. Unibuss vurderer søksmål mot tidligere ansatte