Kvalitetspresse = papir?!

Schibsted-skuta har ikke lenger vind i seilene. Og mannskapet på tredje dekk har begynt å slåss.

"Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett," sier klubbleder i VG, Anne Lise von der Fehr.

Hun er hovedtillitsvalgt for journalistene i Norges største avis. Og kortslutter solid. Hvor har hun det fra at kvalitetsjournalistikk er knyttet til cellulose?

Hvert år dør det ut en generasjon papiravis-lesere. Trykk og distribusjon av papir blir relativt sett dyrere, ikke billigere. Og hvert år kommer et nytt årskull med nettavis-lesere. Papiravisenes store fortrinn, oversikt og portabilitet, blir relativt sett mindre for hver nye innovasjon som gjøres hos programvareutviklere og produsenter.

Anne Lise von der Fehr allierer seg effektivt med med én eneste produksjonslinje, nemlig papiravisa. Det er synd, fordi kvalitetsjournalistikk handler om ressurser i redaksjonen, helt uavhengig av hvilken plattform man publiserer på.

Uttalelsen hennes sier mye om de store avstandene internt i Schibstedkonsernet. Vegg i vegg med Anne Lise von der Fehr sitter det unge folk og jobber i høyt tempo med å lage vg.no. De jublet neppe over en slik uttalelse fra en NJ-tillitsvalgt.

Birger Magnus, kronprinsen i Schibsted, sammenligner papiravisene med dinosaurer. Det har han trolig fra sjefen sin, den nå avtroppende konsernsjefen Kjell Aamot, som mener betalte papiraviser vil være historie om tyve år.

De to seiler på første klasse i Schibstedskuta. Og der er fokuset forretning, ikke "kvalitetsjournalistikk" som de piper om på tredje dekk. De unge på nettet holder kjeft og bare jobber.

Forretningsmodellen for en papiravis består av to ben: Annonser og salg til sluttkunde, enten gjennom abonnement eller løssalg.

Nettavisene er enbent, foreløpig, de lever kun av annonser. Optimistene tror på betalingsmodeller også der, mens andre ser en dyptgripende global trend der innhold generelt ikke lar seg selge.

Både musikkindustrien og pornobransjen, uten sammenligning for øvrig, har smertelig fått erfare at innhold kan spres gratis på internett. Fotografer må se at mediene henter gratis bilder fra Flickr.com.

Kvalitetsjournalistikk er laget av journalister som bruker tid på stoffet. Betyr framveksten av blogger og borgerjournalistikk at det blir unødvendig å ha betalte journalister i redaksjonen? Og hva vil det i så fall gjøre med kvaliteten på innholdet? Det vet vi ikke, men det går an å spå.

Om ett, tre eller kanskje fem år ser vi oppgangen etter denne globale økonomiske nedgangen. Da kan det være kommet effektive betalingsløsninger på nett. Og annonsørene har igjen penger å bruke.

Kombinasjonen av bedre publiseringsteknologi og stadig nye generasjoner som er født og oppvokst på nettet, gjør at annonsekronene vil flytte seg. Annonseprisene på nettet vil stige. Alt kan ikke annonseres via søkeord-teknologi. Noen produsenter, arbeidsgivere og eiendomsselgere vil fortsatt ønske å vise seg fram.

Dablir det penger i kassa til å bedrive kvalitetsjournalistikk, og kanskje særlig i nettredaksjonene. Godt redigert innhold vil fortsatt ha et større potensiale til å trekke lesere enn uredigert innhold. Dersom man tror på det er ikke framtida så mørk for kvalitetsjournalistikken.

I disse tider må journalister flest bare bite tenna sammen og jobbe under stramme økonomiske rammer.

Dyktige papirjournalister sier nei til framtidens kvalitetsjournalistikk, dersom de insisterer på å alliere seg med én og bare én produksjonslinje. Det er bare merkelig.

Ørjasæter er ansatt i E24 som eies 40 prosent av VG og 60 prosent av Aftenposten, begge igjen eiet av Schibsted.