Gores ubehagelige halvsannhet

Forrige uke viste TV 2 Al Gores innflytelsesrike film "En ubehagelig sannhet". Det er mange problematiske sider ved filmens budskap og virkemidler. Ikke minst påstanden om at livet på jorden er truet.

Al Gores film har varierende vitenskaplig gehalt. På mange områder har han solid dekning i FNs klimapanel og annen forskning. Andre påstander og eksempler er mer tvilsomme, eller direkte gale. Her er noen eksempler (se flere hos Minerva).

Gore presenterer to grafer som går 650.000 år tilbake, og viser henholdsvis CO2-innhold i atmosfæren og temperaturen. Han peker på at når det er mer CO2, så øker temperaturen. Men det er en viktig ting Gore ikke nevner: Temperaturen øker mange hundre eller til og med tusenvis av år før CO2-konsentrasjonen øker.

At Gores grafer viser det motsatte av det han påstår de gjør, er det naturligvis umulig å lese ut av linjer som strekker seg over 650.000 år, særlig fordi Gore er påpasselig med å ikke legge dem oppå hverandre. Sammenhengen mellom CO2-innhold og temperatur er komplisert, men en viktig forklaring er at høyere temperaturer fører til at havet frigjør mer CO2 til atmosfæren.

Gore påstår at vi allerede har sett den typen hetebølger som klimaforskerne spår – og nevner spesielt hetebølgen i Europa i 2003 som krevde 35.000 liv. Det er tvilsomt om denne hetebølgen kan knyttes til global oppvarming. Det globale temperaturkartet for sommeren 2003 viser at sommeren var ganske normal, men med Vest-Europa som ekstremt unntak.

Et viktig element utelates ofte. Dødeligheten i tempererte land går betydelig opp om vinteren, og der er det langt flere dødsfall som kan relateres til kulde enn til varme. Gore, IPCC og andre presenterer bruttotall for dem som dør på grunn av økt varme, men nevner ikke sparte liv på grunn av mindre kulde. Et interessant unntak er en rapport utgitt av det britiske helsedepartementet i 2001. Den konkluderer med at en temperaturøkning på 2 grader vil føre til 2.000 ekstra dødsfall årlig i Storbritannia alene, men også 20.000 færre på grunn av mindre streng kulde om vinteren (se side 75).

Gore viser bilder fra orkanen Katrinas herjinger i New Orleans, og nevner en fremvoksende vitenskaplig konsensus om økt lengde og intensitet i orkaner. Det er fremdeles mye usikkerhet omkring en slik sammenheng. Gores eget fremste sannhetsvitne, Kerry Emanuel, avviser at Katrina kan tilskrives global oppvarming.

Gore påstår at det er rekordartet mange tornadoer i USA. Det er imidlertid en fallende tendens i sterke tornadoer. Flere tornadoer blir registrert, men det skyldes bedre utstyr som fanger opp også de mange mindre tornadoene.

Han gjør et poeng av at Sør-Amerika for første gang ble berørt av en orkan i 2004, men nevner ikke at orkanen som rammet Brasil skyldtes uvanlig lav lufttemperatur, som ga den store temperaturforskjellen mellom luft og vann som skaper orkanene.

Et av de mest slående innslagene i filmen er den animerte isbjørnen som prøver å karre seg opp på et isflak som så brekker. Gore viser til at man for første gang har funnet isbjørner som har druknet. Det dreier seg i virkeligheten om ett tilfelle, der fire isbjørner ble funnet druknet, antagelig som følge av en kraftig storm. Mange forskere er bekymret for isbjørnene, og viser gjerne til stammen ved Vest Hudson, som er blitt redusert en del. Vi hører lite om alle de andre stammene, som er stabile eller i økning, som for eksempel stammen ved Davis-stredet, som er økt fra 850 til 2100.

Gore viser grafisk hva som vil skje med kystnære strøk dersom havet stiger 7 meter. Mange vil nok knytte disse bildene til Gores alarmistiske avslutning – det dreier seg om vår evne til overleve som sivilisasjon, til å leve på jorden.

I IPCCs siste scenarier stiger havet med omkring 40 cm (18-59) frem til 2100, gitt ingen klimatiltak. Ved en stabilisering av klimagasser i atmosfæren i 2100, vil havet fortsette å stige 0,3-0,8 meter i løpet av de neste to hundre år. En stor utfordring, men knapt nok verdens undergang.

Det er riktig at IPCC spekulerer i at en fullstendig nedsmelting kan skje i løpet av noen tusen år dersom temperaturen holder seg høy. Fremskrivninger over så langt tid er i praksis noe nær meningsløse. Svært mye kommer til å skje med vår energibruk og vårt bosetningsmønster over de neste årtusener, uavhengig av klimaendringer. Risikoen for slike endringer gjør at tilpasningene blir annerledes. Over et så langt tidsrom som flere hundre (eller til og med tusener) av år kan de gjøres til relativt liten kostnad eller ulempe.

Å skremme folk med verdens undergang er et dårlig grunnlag for fornuftig politikk.