Venninners farlige nettverk

"Nettverksbygging, maktmisbruk for begynnere", heter en dansk bok. En håndbok, faktisk. Den beskriver hvordan du skal gå den nødvendige veien fra naive vennskap (å like folk uten baktanker) til bevisste vennskap. Å bli venner med dem du har bruk for, for å gjøre karriere, eller lykkes på andre områder.

Det er to fascinerende aspekter ved Mette Marit og Hege Duckerts venninneskap; Det ene er at Mette-Marit skjønte hvor makta befant seg, og hun gikk rett på. Makta er den politisk korrekte mediale majoritet. Den som flagrer på den urbant liberale venstreside, personifisert gjennom Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert og VGs halvgamle, men evig ungdomskulturelle Anders Giæver. De trenger ikke kongehuset, men kongehuset trenger dem. Det nye fyrsteskapet er innholdsprodusentene i Akersgata, og kongen er som kjent avhengig av fyrstenes velvilje. Enten har kronprinsparet gode rådgivere, eller så har Mette-Marit god intuisjon.

VG fremstiller Duckert som en slags designer for kronprinsparet. Hun utstyrte dem med en vennekrets som tok seg ut, en krets der hver især hadde sitt unike, gode brand. Kronprinsparets totale framtoning later til å være sum av rådgivning og meningsdesign. De er gjennom-stylet medmenneskelige. Det er fint, fordi det motsatte hadde vært verre. Duckert og Giæver har makt som kongehusets merkevarebyggere.

Det andre interessante med denne saken, er at bråket starter nå. Akkurat nå, når en dame, nemlig Hege Duckert, spiller hovedrollen. Kan det være tilfeldig? Når raste debatten om lutefisk-middagene til medietoppene på Theatercafeen? Ta en tur dit, nå i desember, og du hører latteren runge over bordene i et salig sammensurium av sjefredaktører, styregrossister, konserndirektører og finansfolk. De har hatt kameratslig omgang på jakthytter, i lakseelver og i Det norske Selskap, sistnevnte en lukket klubb bestående av samfunnstopper, der det kun er adgang for menn. Ja, det er helt sant! Jeg ble stoppet i trappen og måtte stotrende forklare at det var en av de få dagene i året da kvinner hadde adgang, etter spesiell invitasjon.

Vi har intuitivt stolt på at sjefredaktørene har beholdt sin redaksjonelle avhengighet. Mennene kan nemlig aldri bli venninner. Det lukter mer faglig profesjonalitet av dem, også når de bøtter ned akevitt. De har en aura av staut, mannlig integritet.

Nå krangles det om Duckerts rolle i alle kanaler. Det er bra. Det er faktisk på tide at flomlyset settes på alle de mektige vennskapsstrukturene i det norske samfunn. Men det er et tankekors at det var en kvinnes rolle som venninne, som gjorde oss alle så inderlig opptatt av de profesjonelle dilemmaer ved venner og nettverk.

PS: Og det som nesten gjør til og med meg til feminist, er at det måtte en kvinne til for å få meg oppmerksom på problemstillingen. Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv.