Pengene som oppløser Norge
DEN NYE OVERKLASSEN. Nå rømmer de rikeste båten. De vil bo og bli annerledes. Vi ser det allerede: Et annet folk vokser frem.
Fem norske meglere i ett av våre meglerhus tjente til sammen en halv milliard kroner i 2006.
35 Hydro-direktører skal motta 210 millioner kroner i år fordi Hydro skal kvitte seg med opsjonsavtalene. Toppsjefen får 27,7 millioner og i tillegg en lønnsøkning på én million, gjeldende fra 1. januar i år.
Det er sikkert bra mennesker som får alle disse pengene, flinke, pålitelige og arbeidsomme. Men det må da være svært pinlig for dem å motta så mange penger? Pinlig, av flere grunner.
Først og fremst kan de vel neppe mene de har fortjent alle disse pengene, fortjent dem ut fra vanlige betraktninger om at det skal være en viss forholdsmessighet mellom arbeid og lønn. De jobber sikkert mye, men det er det mange som gjør. De er sikkert dyktige i sitt fag, men det er det også mange som er.
Ingen må få tjene mer enn statsministeren, og han må aldri få tjene mer enn nå
Hva synes du? Diskuter saken i feltet til høyre.
Ja, vil de kanskje si, men de har vært så ekstraordinært dyktige at de har funnet et beite av helt uvanlig kvalitet, ett hvor pengene så å si velter over de flinke, arbeidsomme og begavede. Kanskje det, men så reiser spørsmålet seg; er det riktig å høste med seg alt man finner?
De forandrer Norge
Det disse meglerne sammen med Hydro-toppene meget aktivt driver på med, er å forandre noen grunnleggende trekk ved landet vårt. Norge har alltid vært et samfunn med økonomiske og sosiale forskjeller, men dette har vært forskjeller innen grenser.
Fordi grensene fantes, var de rikeste forsiktige med å glitre med sin rikdom, privatsjåførene dominerte ikke bybildet, toppene tok også av og til tog og trikk, og det var ved kriser mulig å mene at tilnærmet de fleste befant seg i den samme båt.
Flere over fem
Nå rømmer de rikeste båten. Antall nordmenn som tjener mer enn fem millioner året økte fra 1000 i 1998 til 3000 i 2004. Det var tall fra før meglerne og Hydro-toppene forsynte seg.
Og disse vil få følge av flere. Hvorfor skal noen nøye seg med en årsinntekt på bare noen få millioner når andre uten påfallende mer strev eller kvalifikasjoner kan få hva meglerne fikk?
Kanskje noen av de nye rike klarer å holde seg til en forsiktig ytre livsstil, men de første tegn er ikke lovende. Barna deres blir også ufattelig rike. De vil bo og bli annerledes. Vi ser det allerede: Et annet folk vokser frem.
Kritikk av samfunnsformen
For en del år siden ble den norske samfunnsformen dømt over og ut av talsmenn for den uinnskrenkede markedsøkonomi. Sterke likhetsidealer, sterke fagforeninger, statlige reguleringer, særnorske støtteordninger både til individer og organisasjoner - det kunne ikke gå bra. Vi ville tape i den internasjonale konkurransen, bli mest som u-land å regne.
Og så viste det seg altså at det gikk bra, meget bra. Utlendinger kommer hit for å se hvordan vi fikk det til. Det forskes på saken. Mye tyder på at det ikke bare er oljen, men samfunnsordningen vår som er forklaringen på at Norge fortsatt er slik som mange av oss husker - og vil ha det.
Pengenes virkning
Det er denne samfunnsorden som meglerne og Hydro-toppene og flere med dem, er i ferd med å ødelegge. Jeg misunner dem ikke pengene, de er sikkert mest til besvær når de blir så mange. Men jeg frykter pengenes virkninger på det norske samfunnet.
Her en observasjon fra mitt eget fag, kriminologi og kriminalpolitikk. Vi gremmes, med rette, over mye av utviklingen både når det gjelder lovbrudd og press på politi, rettsvesen og fengsler.
Men det er åpenbart at sett med utenlandske standarder har vi også her klart oss helt usedvanlig bra. Vi dreper hverandre lite, vi har ikke noen høy grad av organisert kriminalitet, og vi har ikke noen stor fangebefolkning.
Trygghet og solidaritet
Etter mitt og manges skjønn har dette nettopp sammenheng med samfunnsformen. I velferdsstater med i det minste en viss grad av sosial trygghet og indre solidaritet, der er det ikke helt gode vekstvilkår for utviklingen av kriminell organisasjon og identitet.
Men det er tynne marginer. Hva vi ofte glemmer, er at vi i stor utstrekning er rollemodeller for hverandre. Næringslivets topper er lærere for mange, ikke bare ved hva de sier, men ved hva de gjør. Sliteren, som bygger opp en virksomhet, ja vel, man ser veien som sliteren har tilbakelagt.
Men de enorme gevinstene som bare kommer, ubegripelig for vanlige menneskers begripelse, de bidrar til en type læring vi meget godt kunne klart oss uten.
Beskyttelsesindustri
Dessuten skaper denne rikdom behov for en beskyttelsesindustri vi også gjerne kunne sluppet. De ufattelige rikdommene blir fristende åte. Beskyttes må også menneskene; eierne og deres nærmeste.
Hva burde gjøres?
Skatteveien virker lite farbar. Oslo likningskontor sier i Aftenposten 19. juli i år at de vil skjerpe seg, men det blir småpenger. Og forsøker man strengere tiltak, det vet vi alle, vil det straks komme høye rop om at vi skader næringslivet. Toppene vil rømme landet og ta pengene med! Jeg er fristet til å si "god tur" hvis penger betyr så mye.
Pinlig for hvem?
Kristin Halvorsen var inne på et spor i Aftenposten 18. juli - men kunne kjørt det lenger. Hun sa at dette var pinlig for kundene som kjøper så dyre tjenester fra meglerbransjen. Men burde hun ikke først og fremst gå til mottagerne av alle disse pengene og si: Det er pinlig at dere villig tar imot så mye for så lite.
Det er ødeleggende for samfunnsmoralen. Det er ødeleggende for vårt økonomiske system, og det vil på lengre sikt virke ødeleggende på solidariteten i det norske samfunn. Sakens kjerne er ikke om dette er riktig forståelse av aksjeloven. Kjernen er om det er riktig å motta alt dette.
Moral
Fjernt fra politisk og organisasjonsmessig ansvar og makt kan man jo drømme. Man kan drømme om at næringslivets representanter står frem på rekke og sier. Dette er galt, vi må bevare et minstemål av solidaritet, ikke minst av hensyn til det økonomiske liv.
Man kan drømme om at politikere fra alle partier sier hva jeg tror de også egentlig mener; dette er galt, her får pengene samfunnsoppløsende makt.
Og man kan drømme om at Det kriminalitetsforebyggende råd sammen med justisministeren sier hva de godt nok vet: At tilstander som her skapes, de fremmer kriminaliteten. Og så ble det på grunnlag av all denne enighet formulert en hovedsetning til landets bevarelse:
Ingen må få tjene mer enn statsministeren, og han må i realinntekt aldri få tjene mer enn nå, kanskje heller litt mindre.
Gi bort pengene
Drømmer bør av og til få ende godt. Min ender med at mottagerne av disse belønningene - sammen med alle de andre som tjener mer enn statsministeren - egentlig er enige i disse tanker og derfor gir bort de urimelige fortjenestene de har mottatt til ett eller annet fond til fattigdommens bekjempelse.
Så kunne Norge fortsette å være det landet mange blant oss gjerne vil leve i.
Les også: Hydro vil punge ut med én gang og Delte ut 46 mill. mer enn de måtte
