ALLE SKAL FÅ: Når fire partier skal ha sitt, er det vanskelig for regjeringen å bruke mindre penger. Fra venstre, under partilederdebatten i Bergen onsdag: Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Trine Skei Grande (V), Siv Jensen (FrP) og Erna Solberg (H)

ALLE SKAL FÅ: Når fire partier skal ha sitt, er det vanskelig for regjeringen å bruke mindre penger. Fra venstre, under partilederdebatten i Bergen onsdag: Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Trine Skei Grande (V), Siv Jensen (FrP) og Erna Solberg (H)

Foto: Marit Hommedal NTB scanpix

Sykelønn, gullpensjon og bønder: Her er 7 kutt Norge bør møte fremtiden med

KOMMENTAR: Norsk økonomi flommer over av oljepenger. Men det varer ikke evig. Snart må politikerne gjøre som alle andre – prioritere.

Gard L. Michalsen
Ansvarlig redaktør for E24
Publisert:

For litt siden fikk regjeringen kunstig åndedrett. Litt mindre bompenger og enda mer buss. Det kostet et par milliarder kroner. Lommerusk på neste års statsbudsjett. Hvor statsministeren har antydet større handlingsrom enn fryktet.

Det er, tross alt, ganske lett å være norsk politiker.

AS NORGE GÅR med dundrende overskudd. Vi er gjeldfri. Og en voksende pengebinge i Oljefondet, på snart 10.000 milliarder kroner. Det meste spares til tøffere tider. En dag tar oljen slutt, og før den tid kommer eldrebølgen for fullt.

Men et rikt oljeland bør selvsagt ha verdens beste velferdsstat. Derfor bruker vi «litt» av pengene hvert år.

«PROBLEMET» ER AT det ikke er så lite lenger. I 2001 betød handlingsregelen på fire prosent 17,1 milliarder kroner fra Oljefondet. Syv år senere var det 53,7 milliarder.

Siden har fondet firedoblet seg. Fire prosent er blitt til maks tre. Men fortsatt svimlende summer: I år bruker vi over 230 milliarder.

Slik har statens utgifter kunne doble seg på ti år, til 1400 milliarder kroner i år.


NORSKE POLITIKERE har i realiteten ikke trengt å prioritere. Vi har bygd veier og sykehus uten å ta vanskelige valg.

Annonsørinnhold

Men som regjeringen selv varslet i Perspektivmeldingen: Offentlige utgifter vil vokse langt mer enn inntektene fremover.

Mageplasket kan dessuten komme når som helst. En kjølig verdensøkonomi varsler resesjon. «Den neste finanskrisen» kan sende børsene ned 30–40 prosent. Det betyr et par tusen milliarder mindre i Oljefondet, og tre prosent av det blir ikke like festlig.

Som sjeføkonom Harald Magnus Andreassen foreslår: Vi bør kanskje behandle fondet som om det er på 7.500 milliarder.

SÅNT SNAKKER POLITIKERE lite om i valgkamp, særlig når den er lokal. Men om to år er det stortingsvalg igjen.

De årene bør regjeringen bruke på å starte den vanskelige jobben med å forberede norsk økonomi på tøffere tider.

Og ikke minst: Skape handlingsrom til å prioritere det vi faktisk mener er viktigst – ikke bare la de løpende utgiftene vokse til himmels.

HER ER SYV FORSLAG til kutt, tiltak og områder hvor staten kan ta ned kostnadene. Det er ingen revolusjonerende tanker, og til dels politisk vanskelige. Men de forteller om den retningen norsk politikk snart må ta:

1. SYKELØNN: Nordmenn er sykere enn våre naboer, og sykelønnen koster samfunnet 70 milliarder kroner. Stadige utredninger foreslår endringer. Det kan gjøres uten å ramme alvorlig syke, kreftpasienter og kronisk syke. Nesten hele det politiske Norge sier alltid blankt nei. Men det er en hellig ku vi ikke har råd til så mye lengre.

2. LANDBRUK: Norge bruker 26 milliarder kroner hvert år på landbruk og norsk matproduksjon, 600.000 kroner per bonde. Målet er volum, dyrene spiser kraftfor og soyabønner fra Amazonas – og resultatet er voldsom overproduksjon.

Overraskende nok kan svaret finnes et sted mellom BI-forsker Ivar Gaasland og Rødt-rådgiver Anna Blix: Vi trenger et bærekraftig landbruk, må spise mindre kjøtt – og ta tilbake kulturlandskapet.

Dessuten kan vi få bedre distriktspolitikk for langt mindre, ved å stimulere til lønnsom vekst i annet næringsliv.

3. SÆRALDERSGRENSEN: En kan si mye godt om norsk arbeidsliv, men i det offentlige fins etterlevninger av altfor gode ordninger.

Norge har ikke råd til å la politifolk og forsvar gå av med full pensjon når de blir 57, i et samfunn med friskere eldre og mange uløste oppgaver. Særaldersgrensen i staten bør gradvis kuttes helt ut.

4. MOTORVEIER: Det fins mange dårlige veier og toglinjer i dette lange landet. Men motorveiene rundt norske storbyer er ikke det viktigste problemet. Som forskerne påpeker: Flere felt og mer vei gir minst like mye kø. 15 kilometer med ny E18 vest for Oslo er kanskje det mest meningsløse veiprosjektet i Norge nå. SV-politikere i Oslo og Bærum sier det slik: – Hva er vitsen med å bruke 40 milliarder kroner på en motorvei som vil øke forurensingen?

5. MER REFORM: Kommune- og regionreformen er blant regjeringens største mageplask. Vi går fra rundt 430 til 356 kommuner. Det blir noen færre fylker. Det blir nesten som før, med litt færre streker på kartet.

SSB har anslått at Norge kan spare flere milliarder kroner på en ideell kommunestruktur. Trolig enda mer hvis vi også erstatter fylkeskommunen med ordentlige regioner.

6. BYRÅKRATIET: Norge har en robust offentlig forvaltning med kvalitet, kompetanse og tillit. Men byråkratiet kan også fremstå som et voksende svart hull. Fra 1992 til 2005 ble antall direktorater redusert fra over 80 til 59. Siden 2015 – med Frp ved roret – har antallet igjen vokst til 70. Men trenger vi både Helsedirektoratet og Direktoratet for e-Helse?

Forbrukertilsynet og søskenbarnet Forbrukerrådet (som riktignok ikke er et direktorat)? For ikke å snakk om flere forskjellige direktorater bare for høyere utdanning. Det korte svaret er: Nei, det er altfor mange.

7. KONTANTSTØTTEN: 1. august 1998 ble kontantstøtten født. Da ordningen feiret 20 år i fjor høst hadde den kostet oss 50 milliarder kroner, i direkte utgifter. Vel så galt er det at ordningen koster arbeidskraft, integrering og inkludering. Det kan ikke fortsette.

OG FOR DEM SOM ikke synes det var nok, kan politikerne få følgende bonusspor til utfordring:

Kutte i pengene til seg selv. Som Aftenposten har avslørt jukser politikere med reiseregninger, bruker store penger på fest og moro – og har dessuten 150 millioner kroner på bok.

SISTNEVNTE BLIR NEPPE det største kuttet. Det kan likevel bli et av de vanskeligste. Men nettopp derfor symbolsk viktig.

For norske politikere må begynne å kutte kostnader. De kan begynne med seg selv. Og skulle helst begynt i går.

Annonsørinnhold