Kommentar: Myten om flukten fra Oslo Børs

Det er ikke uten videre bekymringsfullt at andelen privatpersoner blant aksjonærene på Oslo Børs har gått ned, mener VFFs Lasse Ruud.

Oslo Børs lager jevnlig statistikk over fordelingen mellom ulike typer aksjonærer på børsen.

Tallene viser at andelen aksjer som er eid av norske privatpersoner har falt fra rundt 8 prosent på slutten av 1990-tallet til under 4 prosent nå.

Bekymringsmeldinger

Fra en del hold utløser denne utviklingen stadige bekymringsmeldinger, senest i forbindelse med den nylig framlagte eierskapsmeldingen.

Privatsparerne har rømt Børsen, og det er angivelig en stor ulykke. Du og jeg burde i større grad sette langsiktige sparepenger i aksjer notert på Oslo Børs, sies det.

Det er ikke vanskelig å være enig i at nordmenn burde putte mer av sin langsiktige sparekapital i aksjemarkedet. Men koblingen mellom budskapet om aksjesparingens velsignelse på den ene siden og statistikken fra Oslo Børs på den andre er ikke så solid som den først kan synes.

Rømmer ikke

Det er rett og slett ikke riktig at privatpersoner rømmer fra aksjemarkedet. Den konklusjonen oppstår fordi man setter likhetstegn mellom privatpersoners eksponering mot aksjemarkedet og hva de har i enkeltaksjer på Oslo Børs, men det er misvisende.

Mens andelen privatpersoner på Oslo Børs ganske riktig har falt siden slutten av nitti-årene, har norske privatpersoners midler i aksjefond økt.

Ved utgangen av mai i år utgjorde norske personkunders direkteplasseringer i aksjefond 87 milliarder kroner, og grovt regnet har de ytterligere 10 milliarder eksponert mot aksjer gjennom sine plasseringer i kombinasjonsfond.

Til sammenligning eier privatpersoner nå aksjer på Oslo Børs for drøyt 76 milliarder kroner, altså mindre enn de har i aksjefond.

Et viktig poeng med investeringene som er gjort gjennom aksjefond kontra enkeltaksjer, er at fondsmidlene i større grad plasseres utenfor Norge. Det er kanskje leit for de som er opptatt av andelen privat direkte eierskap på Oslo Børs, men det er etter alt å dømme fornuftig for sparerne fordi det gir bedre risikospredning.

Har ikke flyktet fra aksjemarkedet

Grovt sett kan vi altså si at Ola og Kari ikke har flyktet fra aksjemarkedet siden slutten av nitti-årene, de har bare flyttet mye av pengene fra enkeltaksjer notert på Oslo børs til aksjefond som investerer både på Oslo Børs og internasjonalt.

Jeg mener dette i hovedsak er en positiv utvikling.

Jeg har ingenting imot at interesserte privatpersoner satser på enkeltaksjer. Det kan være både interessant og lønnsomt. Men all erfaring tilsier at privatpersoner flest mangler både kompetansen, interessen og tiden som skal til for å gjøre dette på en god måte. Mange sprer også investeringene i for liten grad, og tar dermed for høy risiko.

Jevnt og trutt i brede aksjefond

For de aller fleste av oss er det enklere, mindre risikabelt og mer lønnsomt å spare jevnt og trutt i brede aksjefond, som ikke bare investerer på Oslo Børs.

Da unngår vi å bomme på timing, og vi får redusert risikoen ved å spre investeringene på mange selskaper i ulike bransjer og land.

Mitt hovedpoeng er altså at utviklingen i andelen privateide aksjer på Oslo børs er et uegnet kriterium for å vurdere om Ola Nordmann har redusert sin eksponering mot aksjemarkedet.

Det er ikke bekymringsfullt om andelen privatpersoner blant aksjonærene på Oslo Børs går ned så lenge de samme privatpersonene erstatter plasseringer i enkeltaksjer på Oslo Børs med aksjefond som investerer både på Oslo Børs og internasjonalt.

Samtidig er jeg enig med dem som måtte mene at nordmenn har for lav andel av sin formue plassert i børsnoterte aksjer. Dette synet vil jeg begrunne i et senere innlegg.