Crowdsourcing

Du har sikkert hørt om outsourcing – å flytte arbeid fra en intern avdeling i et selskap til en ekstern, gjerne spesialisert leverandør. Flytter man det til India, kalles det offshoring. Flytter man det til land som ligger ganske nær, kalles det gjerne nearshoring. Men hva er crowdsourcing?

Crowdsourcing har det til felles med de andre at det er et alternativ til å gjøre jobben selv. I dette tilfelle lar man frivillige gjøre jobben – dugnad, med andre ord – og man gjør det naturligvis over Internett. Du legger jobben ut på Internett, med andre ord, og folk som har tid og lyst, gjør den gratis eller for litt betaling.

De fleste kjennerWikipedia, nettleksikonet som er laget på denne måten og nå har mange millioner artikler og kommer på mer enn 80 språk.. Det finnes imidlertid mange andre eksempler, fra SETI@home, som lar deg analyser radioopptak fra verdensrommet for å se etter kommunikasjon fra romvesener, til prosjekt Gutenberg som legger ut tekstversjoner av klassiske bøker og ber deg lese korrektur. Forskere, forelesere og veldedige organisasjoner bruker nettet til å mobilisere til innsats, og hva man kan få ut av folk kan være temmelig overveldende.

Nå er det selvfølgelig ikke alt man kan legge ut på nettet og regne med å få det gjort. Skal det fungere, må jobben oppleves som meningsfylt, innsatsen være synlig for den enkelte, den må ikke involvere for mye jobb, den må kunne startes og stoppes fort, og den må være morsom eller interessant. For eksempel er det nokså lett å få folk til å skrive på et nettleksikon, men vanskelig å få dem til å skrive en lærebok, fordi en lærebok krever en helhetlig redaksjon og at ting passer sammen.

En måte å få folk til å gjøre det man vil på, er å lage et spill, slik at folk gjør en jobb for poeng heller enn penger. Luis von Ahn, en uhyre smart informatikkprofessor på Carnegie-Mellon universitetet i USA, har laget ESP-spillet (som nå heter Google Image Labeler), hvor deltakerne spiller mot hverandre (anonymt) og forsøker å finne ord for å karakterisere et bilde. Hvis to deltakere skriver det samme ordet innen en tidsfrist, får de poeng – og samtidig får man knyttet et nøkkelord til spillet. Dermed mobiliserer man folk som vil spille et spill over Internett til samtidig å lage nøkkelord for bilder, noe som datamaskiner ikke kan gjøre.

Et norsk firma som gjør noe som i hvert fall minner om crowdsourcing, er TrollTech, et softwarefirma (notert på Oslo Børs og med hovedkvarter i BIs bygning i Nydalen) som lager utviklingsverktøy for programmeringsspråket C++. Trolltech har to versjoner av sin software: En vanlig kommersiell versjon, og en versjon som hvem som helst kan bruke. Gratis-versjonen har åpen kildekode, men kan ikke brukes til å lage kommersiell programvare (det vil si, du kan lage all slags programvare med den, men du kan ikke selge det du har laget uten å betale en lisens til Trolltech.)

Trolltechs kunder er hovedsakelig av to typer: Store firma som General Motors og Mobil, som bruker produktene deres til teknisk programmering ; og individuelle programmere – ofte ansatt i de samme selskapene – som bruker gratisversjonen på sin hjemme-PC og dermed har de samme verktøy på jobben og hjemme.

Trolltech har mer enn 4500 kunder i 60 land som rapporterer feil, mangler og nye muligheter for produktet deres. Siden kildekoden er åpen, kommer ofte feilmeldingene med ferdig feilrettet kode. Det betyr at Trolltechs produkter kontinuerlig oppdateres – faktisk slipper firmaet en ny versjon (til nedlasting over Internett) hver dag.

Nå er det ikke slik at det er kundene som skriver Trolltechs produkter – denne typen kundeinteraksjon egner seg bare for visse typer feil og under visse forutsetninger om produktets karakter. Trolltech driver med produkttesting og kvalitetskontroll akkurat som et hvilket som helst annet kompetent softwarefirma, og videreutvikling gjøres av interne programmerere. Men det at alle kundene enkelt kan melde tilbake – og enkelt kan reprogrammere produktet sitt – gjør at man hele tiden har tett og god kontakt med markedet. Og er det feil som har sneket seg gjennom kvalitetskontrollen, finner kundene finner dem fort – og ofte retter de dem selv før de sender dem inn.

Selv har jeg gjort noe lignende: Forleden holdt jeg et kurs i teknologiledelse på BI. I stedet for å legge ut kurset på en webside, la jeg det ut som en wiki, hvor alle studentene kunne gå inn og endre eller rette på informasjon, kursbeskrivelse og så videre. Jeg startet med noen få sider, og ettersom kurset gikk, la studentene selv til sider om seg selv, om interessante produkter og teknologier de ville vite mer om, og koordinerte samarbeid om fagoppgaver og diskusjon av forelesninger over wiki’en. Resultatet var et levende kurs, hvor jeg i tillegg til å lære noe selv (av studentene) også kunne se hvem som var mest aktiv, noe som igjen ble reflektert i karakterene.

Akkurat som for Trolltech, rettet også studentene mine feil. Når jeg gjør feil på en webside, får jeg som regel en epost fra studentene som påpeker dette, og så må jeg rette feilen. Nå fikk jeg ingen eposter – studenter som fant feil, rettet dem bare opp med en gang, til glede for sine medstudenter og, ikke minst, meg.

Denne typen interaksjon gjør at man kan skape et fellesskap med sine kunder og dermed gjøre sine tjenester bedre. Kanskje crowdsourcing er noe å tenke på for din bedrift også?