LO-leder Hans-Christian Gabrielsen døde brått tirsdag.

Stille etter stødig trommis

Hans-Christian Gabrielsen var en 195 centimeter høy utgave av den norske modellen.

  • Kjetil Alstadheim - politisk redaktør, Aftenposten
    Journalist
Publisert: Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Dødsfallet til LO-leder Hans-Christian Gabrielsen (53) gikk som en sjokkbølge gjennom det offentlige Norge tirsdag. I en slik situasjon sitter de store ordene løst.

Men også om noen hadde ringt rundt for to eller fire uker siden, ville de fått høre mye av det samme.

Da Gabrielsen ble valgt som LO-leder i mai 2017, skrev Aftenpostens tidligere økonomiredaktør Ola Storeng: «Lær deg navnet: Hans-Christian Gabrielsen (49). Han kan bli sittende som LO-leder i 12 år – og overleve flere statsministere.»

Slik gikk det ikke. Men han rakk å bli respektert og likt. Han omtales som ryddig, grundig og skikkelig. Han var lun og humoristisk. På fritiden spilte han trommer i et tributeband for Frank Zappa. På jobb fremsto han lavmælt, stødig og tydelig når det var på sin plass.

I LO var han en ønsket leder. LO-familien har sine spenninger ikke minst mellom industrien og offentlig sektor. Gabrielsen kom selv fra Fellesforbundet. Han gikk i lære på papirfabrikken i Tofte. Han engasjerte seg i fagforeningen som ungdomstillitsvalgt, ble leder i fagforeningen og klatret videre oppover i forbundet.

Noe av LOs styrke er at forbundene – i sine beste stunder – klarer å se en helhet på tvers av privat og offentlig sektor. Gabrielsen fikk forbundene til å føle seg ivaretatt. Han kom fra industrien, men viste et stort engasjement for offentlig sektor. Slik fikk han med seg bredden i den organisasjonen han ledet.

Klima som grønn tråd

Klimafeltet viser både noe av Gabrielsens engasjement og hans arbeidsmetode.

Klimaengasjement vil stå igjen som en viktig del av Gabrielsens ettermæle.

Gabrielsen var oppriktig engasjert i arbeidet mot klimaendringer. Han jobbet med temaet i Fellesforbundet. Da den store klimaavtalen ble forhandlet frem i Paris i 2015, fulgte han med som LOs andre nestleder. Han tok engasjementet med seg videre inn i rollen som LO-leder.

Ved siden av kamp mot økende forskjeller og et sterkt engasjement for yrkesfag og lærlinger står klima igjen som noe av det han var mest opptatt av. Klimaengasjementet vil stå igjen som en viktig del av hans ettermæle.

Hans tilnærming var å avvise alle forsøk på å bagatellisere klimaproblemet. Han ville heller ikke lytte til forsøk på å skyve problemet over på andre, som Kina eller USA. Hans tilnærming var at Norge må bruke den kompetansen som finnes i industrien for å bygge nye, klimavennlige arbeidsplasser. Og at det ikke var mulig å snakke om klima og omstilling uten å snakke om rettferdighet og hvilke jobber som skal være der i fremtiden.

Der har Gabrielsen vært viktig for både LO og Arbeiderpartiet. Den spenningen som har vært mellom utålmodig klimaungdom og bekymrede industriarbeidere, er blitt mindre. Aps programkomité endte med å samle seg på alle punkter om klima.

Dette var noe av Gabrielsens styrke. Han søkte løsninger og enighet, ikke problemer og uro. Det gjaldt i LO, men også i forhandlinger med motparter og i trepartssamarbeidet med regjeringen.

Slik representerte Gabrielsen noe av det beste i den norske modellen. Nemlig både det å forsvare de medlemmene han skulle kjempe for og deres interesser og samtidig ha evnen til å tenke på helheten og det felles beste.

Støttespiller, ikke utfordrer

Fremtoningen fikk ham samtidig til å fremstå som forsiktig, kanskje konfliktsky.

Det kan også være noe av det som gjorde at han neppe var aktuell som Arbeiderparti-leder, selv om han av og til ble trukket frem som en mulig kandidat hvis Jonas Gahr Støre skulle gi seg. Lite tydet dessuten på at Gabrielsen selv ønsket seg noe slikt. Snarere tvert imot. Det var LO han ville lede.

Han var en støttespiller for Støre, ikke en utfordrer. Og han var en viktig støttespiller. Når Gabrielsen brettet opp skjorteermene på bedriftsbesøk, kom den hjemmelagde tatoveringen hans fra ungdommen frem: Kallenavnet «Hozzy».

Tatoveringen var ikke noe han pralet med. Ikke bakgrunnen heller.

Han var bare seg selv.

Les også

Akers konserntillitvalgt: – Et stort tap for fagbevegelsen og samfunnet

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Hans-Christian Gabrielsen
  2. LO

Flere artikler

  1. Stoltenberg i sorg: – Har mistet en god venn

  2. Dette var Gabrielsens kampsaker: – Han kom fra gulvet og glemte det ikke

  3. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er død

  4. Sorgtungt farvel med Hans-Christian Gabrielsen

  5. LO reklamerer for frontfagsmodellen: – Et symptom på at modellen er under press