Den politiske Kong Midas

Alt Jens Stoltenberg tar i blir gjort om til politikk. Enten han vil eller ikke.

Kong Midas var en sagnkonge i gresk mytologi. Som belønning for å ha hjulpet guden Dionysos, fikk han sitt høyeste ønske oppfylt: alt han tok i skulle bli til gull. Men velsignelsen ble til en forbannelse.

Paradokset for tidligere – og jeg understreker tidligere – statsråd, statsminister og partileder Jens Stoltenberg er det samme: alt han tar i her hjemme, blir til politikk. Det er ingen grunn til å tro at Stoltenberg ønsker det slik. Han skulle nok ønske at oppmerksomheten heller var rettet mot at vi har to svært godt kvalifiserte kandidater til stillingen som sentralbanksjef, noe ingen synes å bestride.

Når den politiske Kong Midas-effekten allikevel presser seg frem, skyldes det blant annet debatten som er skapt av både Stoltenbergs tilhengere og motstandere. Debatten ble politisert fra første stund.

Det er ikke ofte vi opplever at sentrale politiske kommentatorer og aviser på lederplass har sterke meninger om hvem som skal ansettes i offentlig sektor.

Det er enda mer illustrerende når det tas opp meningsmålinger for å høre hva folket mener om saken. Kunne vi sett for oss det samme da Konkurransetilsynet ansatte ny direktør nylig? Jeg kan ikke huske noe slikt fra da jeg selv var ansvarlig statsråd og skulle ansette ny sjef i NAV, for å si det sånn.

Det hele blir enda vanskeligere fordi Stortinget fortsetter å praktisere en type «nudge-nudge»-parlamentarisme (fra den gamle Monty Python sketsjen, «nudge, nudge, wink, wink, know what I mean?») hvor alle understreker at det selvfølgelig er regjeringens hele og fulle ansvar å ansatte sentralbanksjef, men at regjeringen allikevel gjør klokt i å lytte til stortingsflertallet.

Mange av argumentene som brukes mot Stoltenberg som sentralbanksjef er svake. Når Miljøpartiets Rasmus Hansson påpeker at Stoltenberg har «levd i oljebobla», misforstår han hva en sentralbank og sentralbanksjef skal gjøre. Skrekkscenarioet hvor Stoltenberg presser ned renta før et valg for å gagne sitt gamle parti, har også svært lite for seg.

Renten avgjøres ikke av sentralbanksjefens forgodtbefinnende, og gjennom prognosen for fremtidig utvikling av styringsrenten (kalt rentebanen) forsøker Norges Bank å sikte mot forutsigbar og stabil adferd, noe også utenlandske økonomer nylig påpekte i denne avis. Den minste antydning til at politiske hensyn spilte inn i slike vurderinger, ville skapt en massiv institusjonell og politisk krise. Vi behøver altså ikke å lene oss på Stoltenbergs personlige æreskodeks i disse spørsmålene, og den er det for øvrig heller ingen grunn til å tvile på.

Både motstandere og tilhengere fremhever at vi har hatt mange sentralbanksjefer med politisk bakgrunn tidligere, og det er helt riktig. Men enten det skal underbygge den vage mistanken om partiutnevnelser, eller skal fremheve at Stoltenberg faktisk ikke vil være unik, hopper argumentet bukk over utviklingen for Norges Bank fra rundt 1986 og frem til i dag. Den internasjonale bølgen av liberal økonomisk teori skyllet også innover Norge fra midten av 70-tallet, og utviklingen siden den gang har gått mot en stadig mer uavhengig sentralbank, senest ved en ny sentralbanklov for noen år siden.

Hvorvidt Stoltenberg er godt kvalifisert eller unikt kvalifisert, og hvordan han måler seg opp mot den åpenbart også høyst kvalifiserte Ida Wolden Bache, er overraskende nok blitt noe nær en lunsjbord-snakkis. Selv ville jeg ikke visst hva jeg skulle svare om meningsmålingsinstituttet ringte. Problemet for Stoltenberg er at – med god drahjelp fra de som støttet ham – den politiske Kong Midas-effekten viste seg å være uunngåelig.

I gresk mytologi blir kongens største ønske til en forbannelse, for også maten han vil spise og vinen han vil drikke, blir til gull. Slik har også Stoltenbergs politiske gave blitt et åk. Som kandidat blir han i overveiende grad lest, tolket, anbefalt og kritisert med politiske briller på.

Det åpner for en annen mulighet for hvordan diskusjonene vil gå i den ikke-inhabile krets i regjeringen, en mulighet som verken har med rene faglige kvalifikasjoner eller skjulte middagsnettverk å gjøre. Den store, politiserte debatten om Stoltenberg kan ikke hviskes ut, og de som skal ta beslutningen, kan heller ikke late som om de lever i et vakuum.

Kan hende blir valget enkelt. Kanskje har det utkrystallisert seg gjennom prosessen at Ida Wolden Bache er best kvalifisert, slik mange mener. Men jeg tror en annen serie argumenter kan bli vel så viktige om det oppfattes som jevnt løp mellom de to kandidatene: Kan en regjering for vanlige folk utnevne Jens Stoltenberg etter denne debatten? Etter meningsmålingene? Hvilken pris vil regjeringen betale for det? Hvilke fallgruver venter i fremtiden når alt sentralbanksjefen og regjeringen gjør vil bli gransket med lupe? Og når Stortinget først har sagt «nudge-nudge, know what I mean», hva blir konsekvensene av å se bort ifra det?

Kong Midas fikk til slutt vasket vekk sin gave og forbannelse i elven Paktolos. For Jens Stoltenberg er det ikke vann i sikte.