50 år med penger og politikk

12.000 milliarder ganger hurra for Equinor som fyller femti år! Fem tiår med penger, samfunnsbygging, penger... og politikk.

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Kommentaren ble først publisert 14. juni, men er oppdatert 19.09.

Det startet med et stortingsvedtak for nøyaktig femti år siden. 14. juni 1972. 18. september samme år holdt selskapet sin første generalforsamling.

Ved inngangen til 1973 hadde Statoil to ansatte.

I dag har selskapet over 20.000 ansatte og en internasjonal virksomhet. Siden oppstarten har Equinor og forgjengerne trolig solgt olje og gass for over 12.000 milliarder kroner, viser en beregning – og da er ikke tallene en gang inflasjonsjustert (noe som ville gjort det langt høyere).

Det er bare å bøye seg i støvet, eventuelt vernehjelmen – oljearbeiderens hatt. Trolig vil vi aldri få se en slik pengemaskin igjen.

I helgen feiret Equinor seg selv med inviterte gjester. Jubileet markeres også med et massivt bokverk i to bind, .

I verket er nettopp spenningen mellom næring og politikk et gjennomgangstema. For pengemaskinen Statoil var bare én side av virksomheten. For oljeselskapet var fra første stund også et politisk instrument, et strategisk virkemiddel for å beholde nasjonal kontroll i en næring hvor utenlandske selskaper lovet gull og grønne... nei, egentlig bare gull.

Og selv om mye har endret seg fra det navnløse selskapet som ble vedtatt for femti år siden, via Statoil og til dagens trendnavn, Equinor, er spenningen mellom butikk og politikk i selskapet like uutryddelig som arvesynden.

Det var et trekløver av nasjonale strateger som dominerte Statoil den første perioden. De var ektefødte barn av etterkrigstidens styrings-teknokratiske kompleks hvor fremskritt, vitenskap og politikk gikk opp i en høyere enhet.

Tidligere motstandsmann og statsråd Jens Christian Hauge var styreleder. Etter ham overtok statsråd Finn Lied. I sjefsstolen helt frem til 1988 satt Arve Johnsen, udiskutabelt en av de mektigste menn i norsk næringsliv i etterkrigstiden.

Med Johnsen, som i likhet med de to andre hadde politisk bakgrunn fra Arbeiderpartiet, var selskapet også godt inne i den sosialdemokratiske styringsfolden.

Koblingen mellom politikk og næringsliv – hvor sistnevnte ofte ble sett som en forlengelse av det første – ble personifisert av den administrerende direktøren.

Men sterke krefter var sterkt kritiske til statens oljeselskap. En intens debatt kulminerte med den såkalte «vingeklippingen» under Kåre Willochs regjering.

Amerikanerne har et vidunderlig uttrykk: «The tail wagging the dog», altså at halen logrer med hunden. Og det var nettopp det kritikerne mente at Statoil gjorde.

Ikke bare ville selskapet tjene så enorme beløp at det nærmest ble et eget finansdepartement (som er beskrivelsen i edruelige Store Norske Leksikon), selskapet ble også oppfattet som en stat i staten.

Ja, nevnte Kåre Willoch mente at Arve Johnsen var langt mektigere enn han var selv. Og Willoch var stortingspolitiker.

Løsningen ble en av de viktigste beslutningene i selskapets historie: Staten tok kontroll over store deler av sine egne eierinteresser i norsk sokkel, interesser som tidligere lå under selskapet.

SDØE var født. Og Statoil var vingeklippet.

Det var også et historisk sus over Jens Stoltenbergs delprivatisering av Statoil i sin første regjeringsperiode – et grep som møtte kraftig motstand fra den forrige generasjons nasjonale strateger.

Man kunne nærmest høre dunket av Haakon Lies stokk gjennom nyhetssakene om den fyrige debatten.

Både «vingeklippingen» og den senere delprivatiseringen ble i praksis en måte å frigjøre selskapet på. Politikken kom mer på avstand.

For eksempel kunne ikke staten lenger bestemme utbyttepolitikken i et børsnotert selskap. Statoil var ikke lenger en sparegris man kunne tømme når det passet.

Den andre siden av kronen var at Statoil ble sittende på enorme summer, selv etter at aksjonærene hadde fått sitt.

Kanskje burde man tatt mer ut av selskapet? For virksomheter som har mye penger, blir ofte villige til å ta høy risiko.

Noen ganger for høy.

THE CHOICE OF A NEW GENERATION: Helge Lund (t.h.) og Eldar Sætre (t.v.) representerte den nye typer Statoil-sjef, uten klar politisk bakgrunn.

Statoil ble friere, men politikken ble aldri borte. Equinor lever fortsatt i spenningsfeltet mellom penger og politikk, selv om selskapet skal styres etter de samme eierskapsprinsippene som andre virksomheter.

Politikerne skal holde armlengdes avstand, men Norges desidert største selskap må nærmest av natur holde seg med en solid politisk forståelse.

Selve navneskiftet, som i praksis kan ses som størknet konsulentsvette, illustrerte spenningsfeltet. Flere sentrale politikere, deriblant Espen Barth Eide, protesterte.

Den gang til ingen nytte. Slik man heller ikke lyktes med å politisere eller stoppe den kontroversielle oljesand-utvinningen. Det var det markedet som sørget for.

Men forhistorien som et politisk verktøy, kombinert med statlig eierskap, stor offentlig interesse og selskapets egen selvbevissthet, tilsier at politiske hensyn alltid vil være med 50-årsjubilanten.

Det er en slags «licence to operate» for Equinor, kall det en gjensidig, men uuttalt forståelse av hvilke politiske rammer selskapet opererer innenfor.

Problemstillingene fra 80-tallet har heller ikke forsvunnet.

Det er ikke lenger halen som logrer hunden, men flere observatører mener at Equinor, med ordene til en kilde, er «forbløffende lite styrt». Ekkoet av den debatten ser vi blant annet i kjølvannet av selskapets kostbare USA-satsing.

De fleste taler i 50-årslag vil også se fremover. Jubilanten skal tross alt ikke dø med det første, håper man. Så også for Equinor.

Det neste tiåret vil preges stadig sterkere av Equinors overgang fra kun olje- og gass til energi, helst grønn. Men også av at selve bransjen blir mer omdiskutert, samtidig som olje- og gass sannsynligvis vil være med oss i lang tid fremover.

At Equinor er i gang med en bredere energisatsing vil kanskje stagge noen av dem som atter vil gjøre selskapet til et klarere politisk instrument. Denne gangen for det grønne skiftet. Men fortsatt er den overveldende delen av porteføljen – og av inntektene – fossil.

Jeg tror også debatten om selve eierskapet vil blusse opp igjen. Jens Stoltenbergs regjering delprivatiserte Statoil blant annet for å skape større transparens og bedre kostnadskontroll.

Den neste debatten vil handle om å spre risiko for det norske samfunnet.

Staten eier i dag rundt 67 prosent av Equinor. Og staten i denne forstand, det er oss. Vi har tjent godt på investeringen og det er absolutt ingen grunn til å angre.

Så er spørsmålet om alle eggene fortsatt skal ligge i samme kurv.

Akkurat nå renner pengene inn, men når både inntektene inn i pensjonsfondet, vårt desidert største selskap og det norske folks største enkeltinvestering ligger i samme bransje, gjør det oss sårbare.

Equinor ble ikke en vital 50-åring uten å endre seg.

Samtidig er det heller ingen lett beslutning å selge kua som har gitt deg melk.

Særlig ikke om det er 12 .000 milliarder kroner i melk.

PS: Et interessant innblikk i Statoil-debatten på 80-tallet finnes i boken Gjøkungen – Skal Statoil styre Norge? av Terje Osmundsen som var personlig sekretær for Kåre Willoch.

Publisert:
Gå til e24.no