Regjeringen binder seg til masten med skatteløfte

Det sier noe om det politiske klimaet når nei til høyere skatt er et av de viktigste signalene etter en rødgrønn budsjettkonferanse.

Etter fjorårets budsjetthøst er det ikke rart om både næringsliv, høytlønnede arbeidstagere og norske bedriftseiere får skjelvinger når det blir snakk om statsbudsjettet for 2024. Etterlatt inntrykk var at «nå kan alt skje».

Det er tydelig at regjeringen vil endre det inntrykket.

At en rødgrønn regjering lar et skattebudskap være hovedinntrykket etter budsjettkonferansen, er slående.

Kanskje har de lært noe av den gamle luringen Machiavelli. Den italienske renessansefilosofen ga et råd til fyrstene: Få unnagjort det brutale med en gang, så kan du heller bli mildere etter hvert.

Hvis du skal øke skatter og avgifter, gjør det umiddelbart. Så kan du heller være mer varsom utover i perioden.

Lest som et politisk signal er regjeringens uttalelser klar tale:

– Nye store skatteøkninger ligger ikke i vårt opplegg. Vi kommer med et opplegg for grunnrenteskatt. Vi har alltid justeringer for å sikre bedre fordeling, men det samlede skattetrykket skal ikke opp, sa statsminister Jonas Gahr Støre til VG.

Selvfølgelig ligger det noen usikkerhetsmomenter der fortsatt. Hva er «nye» og «store»? Vil en passe stor økning av en skatt som allerede er der, være greit?

Men først og fremst er dette politisk kommunikasjon, og regjeringen vet godt hva de gjør.

• Ingen nye skatter à la grunnrenteskatt på oppdrett eller høyprisbidrag for kraftbransjen – eller andre store overraskelser.
• Fortsatt «justeringer» knyttet til omfordeling, trolig i tråd med Arbeiderpartiets tidligere skatteløfte: Lik eller lavere skatt for «vanlige inntekter», noe høyere skatt for dem med høy lønn. En åpning for noen mer moderate skjerpelser av personskatten for eiere, som formuesskatt og utbytteskatt.
• Det samlede skattetrykket skal ligge fast. Det betyr enkelt sagt at hvis en skatt eller avgift skal ned, må en annen opp.

Hvorfor kommer dette nå? Det er tre grunner.

Den første er at lommebokspørsmål er tilbake for fullt i norsk politikk. Det vil fortsette neste år. Hvis ikke regjeringen klarer å vinne kampen om lommeboken, vil meningsmålingene neppe bli bedre.

Den andre er knyttet til pengebruk. Også i 2024 vil det være store utgifter knyttet til flyktninger, forsvar, folketrygden og strømstøtten. Men store deler av disse kostnadene ligger allerede inne i budsjettet. Dessuten kan skatteinntektene bli høyere enn forventet allerede i år.

Samtidig kan viljen og muligheten til å bruke penger endre seg. At finansministeren nedjusterer veksttallene for neste år, er et tegn.

Regjeringen har fått kjeft for å overdrive sammenhengen mellom rentenivået og statens pengebruk. Likevel vil kombinasjonen av litt mindre fart i norsk økonomi, men fortsatt relativt gode tider og god skatteinngang, gi noe mer penger å bruke.

Den tredje årsaken er en kuvending som kom på nyåret.

Da Bjørn Dæhlie pakket sakene sine og reiste til Sveits, ble han møtt av stor forargelse. Så ble det ganske stille etter hvert som flere rike eiere dro utenlands.

I utgangspunktet burde en diskusjon om rike mennesker som forlater fedrelandet være en god konflikt for en rødgrønn regjering som vil bekjempe forskjeller og være på lag med vanlige folk.

I stedet har til og med det blitt en vanskelig sak.

Regjeringspartiene kan ikke leve med en oppfatning om at de er i dyp konflikt med næringslivet. De vil ikke være «næringsfiendtlige». Så skattebudskapet er også et signal til norsk næringsliv – og til rike eiere som ennå ikke har bestilt flybillett til Sveits.

Hvorvidt signalet holder seg gjennom hele budsjetthøsten 2023, inkludert forhandlinger med Sosialistisk Venstreparti, gjenstår å se. Men regjeringen har nå lagt listen for hva vi kan forvente fra budsjettet. De har bundet seg til masten.