Jeg vil ikke ha hjelp fra norske politikere, bare slutt å gi meg midtfingern

I midten av august var jeg på Arendalsuka for å debattere “gründerpolitikk”. I Arendal svermet det av politikere som vil lage innovasjonsprogrammer og støtteordninger. Etablert næringsliv er på plass for å sikre sin del av kaken. Det diskuteres i det vide og det brede, tidvis med svimlende mengder skattepenger i sving. Selv brukte jeg til sammen to timer i Arendal for mitt budskap til politikere er såre enkelt: bare slutt å gi ambisiøse gründere midtfingern.

Det er ikke fordi vi mangler støtteordninger fra det offentlige at vi ikke har sett at det bygges nye store teknologibedrifter i Norge utenfor oljen. Det brukes utallige skattemilliarder på alskens støtteordninger, men realiteten er at vi ikke trenger den norske stat som respirator for «koselige» norske gründer-virksomheter. Internett gjør at alle gode produkter kan konkurrere og bygges fra hvor som helst. Det er brutal internasjonal konkurranse, men det gjør også at selskap i utgangspunktet like så gjerne kan bygges fra Norge som fra Silicon Valley. 

Manglende kapital for norske oppstartsbedrifter er ikke problemet. Tidligere i år hentet vi 600 millioner kroner fra en av verdens største og beste teknologi-investorer til vårt norske AS. Dette uten å lage en eneste powerpoint-slide eller excel-ark. Det var mye mer jobb å få 100 000 kroner fra Innovasjon Norge. Det eneste som betyr noe når man skal konkurrere globalt på internett er å være best i verden på å løse problemer for kundene dine. Du blir ikke best på det av å fylle ut søknadsskjema fra norske myndigheter.

Det Norge AS mangler er gründere med store ambisjoner som er villig til å ta høy risiko. Mange kan bygge en koselig liten nettside som omsetter for noen millioner og skape en håndfull arbeidsplasser. Svært få er villig til å satse hardt og lenge på noe veldig ambisiøst og vanskelig, men det er det som må til for å bygge noe som fundamentalt endrer hvordan verden fungerer. I selve bedriften betyr det at man henter mye kapital og taper store summer i mange år. Ofte er det snakk om over et tiår med enorme underskudd. Det er sånn alle verdens største teknologiselskaper har blitt bygget, og skaper tusenvis av fantastiske arbeidsplasser og enorme skatteinntekter på veien. 

Jeg jobber hardt med å prøve å bygge et slikt selskap. Om vi lykkes håper jeg å bidra med enorme summer til det norske fellesskapet gjennom skatt på vår suksess. Som alle andre ambisiøse og risikofylte selskaper taper vi store mengder penger, men har tidvis en høy balanseverdi. Denne balanseverdien betyr ikke at vi har «vunnet» eller at jeg som gründer har fått masse penger å rutte med personlig. Likevel gjør formuesskatten at man som ambisiøs gründer i Norge får en skatteregning som er mange ganger så høy som inntekten sin. Denne privatøkonomiske krisen er rett og slett en rak midtfinger fra staten til alle som prøver å bygge noe stort fra Norge

På internett finnes det ganske få vinnere; bare se hvor dominerende FAANG-selskapene er. De som først vinner, de vinner stort. Om man får den sjeldne sjansen til å fostre opp en vinner må man ta det på det største alvor. Det er mulig formuesskatten ikke er en stor bekymring for folk flest og dermed ikke for vår politikere heller. Men la det være klart: om de tre største fremtidige vinnerne beslutter å reise fra landet og vi sitter igjen med 1 000 små internettbedrifter har vi sannsynligvis mistet 95% av verdiskapningen og skattegrunnlaget ut av landet.

Vi er et av få selskaper i Norge som har nådd unicorn-status, men heldigvis finnes det flere spennende selskaper litt tidligere i løypa enn oss. Flere tidligfase selskaper i Norge har tiltrukket seg kapital fra verdens beste venture-investor. Det er en fantastisk utvikling vi ikke må undervurdere potensialet av. For de som nærmer seg en sjanse til å bygge en av de sjeldne vinnerne er det ikke om, men når formuesskatten vil bli et problem som er spørsmålet. Dette mange år før de får ut meningsfylte summer av selskapet til å betale skatt med.

Jeg ber ikke om noen spesielle ordninger fra den norske politikere. Kunder og kapital kan jeg skaffe selv, slik som alle levedyktige bedrifter burde kunne. Jeg har ingen interesse av å dra til Arendal for å få kloa i det norske folk sine skattepenger via særordninger. Tvert imot håper jeg en vakker dag å bidra med enorme summer til fellesskapet fordi jeg har bygget en global vinner. Det eneste jeg ber om er at norske politikere slutter å gi ambisiøse, risikovillige og lovende gründere midtfingern med formuesskatten. For når du får midtfingern er den mest naturlige reaksjonen å bare pelle seg vekk.