Trusselen fra private givere

Rike mennesker som gir bort penger til gode formål, er en trussel mot velferdsstaten.

I 1872 kom Olav Kavli til verden i Molde. 21 år gammel startet han sin egen matbedrift. Etter mye prøving og feiling klarte han endelig å lage verdens første holdbare smøreost: Primula.

Noen år etter at Kavli døde, ble det opprettet en veldedig stiftelse som senere fikk overdratt hele virksomheten. Kavlifondet, som det heter i dag, har siden den gang delt ut over 1,2 milliarder kroner til gode formål, oppgir de selv.

Men egentlig må det hele ses som «undergraving» av velferdsstaten og et simpelt ønske om å bygge et «ærerikt monument» for seg selv.

Heldigvis har vi noen som kan avsløre alt det lumske som ligger bak: Dagsavisen.

I en lederartikkel, som nærmer seg folkerepublikk-nivå, lekser avisen opp alt som er galt med velstående mennesker som gir penger til gode formål. Det viktigste argumentet er at når privatpersoner gir, får ikke politikerne bestemme.

Det er legitime, politiske uenigheter om hva slags skattenivå vi skal ha i Norge. Men til nå har få tatt til orde for at det å gi bort de midlene man faktisk har igjen, er en dårlig ting.

At de rike ikke selv får «bestemme hvor mye de ønsker å bidra med» er en selvfølge. Skattenivået bestemmes av politikerne. Men når Dagsavisen drar i gang en tirade mot alle som har latt seg inspirere av Bill Gates’ The Giving Pledge er det vanskelig å følge resonnementets mange krappe svinger til venstre.

Løftet innebærer for øvrig en forpliktelse til å gi bort minst halvparten av formuen sin.

At de rike våger! Vet de ikke at bare staten – trolig med veiledning fra Dagsavisen – skal bestemme hva som fortjener støtte?

Olav Thon var Norges aller rikeste mann. Han har fortsatt til salt i grøten og vel så det, men er i dag på 190. plass på Kapitals liste over de rikeste. Fallet skyldes at han for noen år siden ga store deler av formuen sin til en nystartet stiftelse.

Da kom det også kritikk. Hvis du gir bort formuen din på denne måten, slipper du som enkeltperson å betale skatt på det du har gitt bort.

Hvis du gir bort huset ditt til Røde Kors, slipper du også å betale boligskatt på det samme huset. Men du eier heller ikke huset ditt lenger – og du kan selvfølgelig ikke kreve det tilbake etter en periode. Du får heller ikke noe av utbyttet, naturligvis. Gitt er gitt.

En stiftelse sikrer langsiktig, norsk eierskap. Ingen kan ta ut utbytte eller kjøpe opp stiftelsen. Det sitter altså ingen kapitalistisk eier der og henter overskudd. Normalt ville det vært noe venstresiden applauderte, men for Dagsavisen blir det hele bittert. For det finnes ikke lenger noen privatperson å skattlegge for formuen.

I et demokratisk land er det politikerne som bestemmer skattenivået. I en velferdsstat som vår tar staten – via skattepengene (og oljeinntekter) – et stort ansvar for velferden. Det er bra.

Men i et liberalt demokrati er ikke staten den eneste kraften som kan gjøre gode ting. Eller skal gjøre gode ting. Snarere tvert imot: Samfunn hvor staten er den eneste bidragsyteren til gode formål, er fattige samfunn.

Private givere, veldedighet, donasjoner og stiftelser er ikke en import fra det store, stygge Amerika, slik Dagsavisen synes å tro. Stiftelser har en lang historie i Norge.

I andre land, som Danmark, er slike stiftelser en viktig del av næringslivets langsiktige, stabile eierskap. Og en viktig kilde til kapital.

At rike mennesker gir bort penger til gode formål kan neppe kalles et samfunnsproblem. Det er et samfunnsgode.

«Ingen skal måtte gå til bygdas rikfolk med lua i hånda og tigge om hjelp», skriver Dagsavisen. Mange er nok glade for at det finnes noen andre å gå til enn bare politikerne.

Avisen slår også fast at «Rikfolk burde (...) betale sin skatt uten å kny.» Man må nesten spørre om det er noe spesielt med akkurat de rike samfunnsborgerne som gjør at de ikke bør delta i samfunnsdebatten?

Rike mennesker forvalter også en betydelig makt, noe ikke minst venstresiden helt riktig påpeker. Om noe bør flere være synlige og delta i samfunnsdebatten, også om skattepolitikken. Det heter demokratisk debatt.

Schibsted, E24s eierkonsern, er for øvrig delvis eid av et selskap styrt av Stiftelsen Tinius.