HJELPER: Sylvi Listhaug, her fra Stortingets talerstol under energidebatten denne uken, blir kalt «Putins lille hjelper» av Dagbladet.

Polariseringens lille hjelper

Putin driver energikrig mot Europa. Det betyr ikke at all debatt om energikrisen kan slutte der, slik Dagbladet synes å tro.

Publisert: Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Sylvi Listhaug er Putins lille hjelper, skrev Dagbladet i en leder.

I bekymringen rundt polarisering av samfunnsdebatten – som jeg for øvrig deler – ligger det ofte et uuttalt premiss fra den ene siden. Det er «de andre» som polariserer. Det er «de andre» som driver med oppildnende retorikk. Vi driver med fakta. Det gode er på vår side.

Denne siden er godt representert med eksperter, kommentatorer i mediene og i politikken. Men i sin overbevisning om at «vi» representerer den fornuftige stemme, er det lett å bli blind for egen forenkling og polarisering.

Redaktør Nils August Andresen i den konservative nettavisen Minerva, treffer spikeren på hodet når han beskriver hvordan debatten om energi og strøm er blitt «moralifisert»:

«(...) det etterlatte inntrykket av debatten de siste årene har likevel vært at eliten har fremstilt motstanderne av dagens kraftsystem – et markedsbasert system med stadig tettere integrering mot det europeiske markedet – som fossilgrå nasjonalister.»

Det er ingen grunn til å underslå den svært harde ordbruken i mange av aksjonsgruppene mot dagens kraftpolitikk, men som det trengs to for å danse tango, trengs det to parter for å polarisere.

Enter Dagbladet. I lederartikkelen ble skytset rettet mot Frp-leder Sylvi Listhaug som i Stortinget sa: «Slutt å skylde på krigen i Ukraina».

Å kalle Frp-dronningen for en mester i nyanser, kvalifiserer til årets overdrivelse. Frp har sin agenda – legge mest mulig press på dagens regjering samtidig som de håper at mange nok glemmer hva partiet selv var med på. Eventuelt tilgir dem.

Å underspille Putins plan er en farlig vei å gå. Det er dessuten feil. For ingen forklaring på dagens energikrise kan komme utenom at Russlands aggressive krig er avgjørende. Men ingen fullgod forklaring kan heller stoppe der. Det blir som å forklare 1. verdenskrig utelukkende med skuddene i Sarajevo, men se bort ifra alle de grunnleggende årsakene til at det ble en storkrig.

Det er velkjent at Kreml ønsker å så splid i vestlig opinion, men det kan ikke bety at enhver alternativ tanke om energipolitikken er ensbetydende med å gå Putins ærend. Det er nettopp en «moralifisering» av debatten.

Les også

RØE ISAKSEN: Putins farligste økonomiske våpen

Europas energikrise er komplisert. Hvorfor skal vi underslå det? Som blant andre det frie kraftmarkedets «far», tidligere senterpartipolitiker Eivind Reiten, har pekt på, var det lenge før krigen tydelig at Europas energisystem hadde store utfordringer.

«Alle svakhetene i systemet kommer opp i dagen», sier han om krisen og krigen.

Europa har kronisk mangel på energi, som Jon Hustad beskriver godt i siste Dag og Tid.

Det var europeiske, og særlig tyske, politikere som valgte å gjøre seg svært avhengige av russisk gass. På tross av heftige advarsler, blant annet fra amerikanske myndigheter. Det helt nødvendige grønne skiftet innebærer en politikk for å gjøre alternative energiløsninger mer konkurransedyktige vis-a-vis fossile, blant annet gjennom økte CO₂-priser. Det øker energiprisene. Samtidig investeres det mindre i fossile energikilder, som ønsket.

Det grønne skiftet er avgjørende, men gjør i en overgangsperiode energisystemet mer sårbart og mer væravhengig. Dessuten øker det behovet for gass som kan lagres.

Les også

RØE ISAKSEN: Finnes det en kostnad han ikke vil bære?

At Europa i tillegg har stengt ned flere kjernekraftverk, har forverret situasjonen. EU har heller ikke planlagt for et effektivt apparat for å ta imot flytende gass (LNG) som skal erstatte russisk gass fra rør. Reiten kaller energipolitikken i en del europeiske land for et «eksperiment».

Det europeiske kraftmarkedet er helt annerledes i dag enn da Norge innførte vårt frie marked på begynnelsen av 90-tallet. Den gang var antagelsen at Europas system var i balanse, mens vi kunne supplere med vår fornybare vannkraft.

«Når fakta endrer seg, endrer jeg oppfatning. Hva gjør De, min herre?», sa økonomen John Maynard Keynes.

Vi bør ikke på forhastet vis skrote hele det kraftsystemet som har tjent oss godt i mange tiår. Å vise fingeren til Europa i en krisetid gjennom ensidige, nasjonale tiltak, vil kunne gjøre ubotelig skade. Men litt refleksjon kan vel være på sin plass? Kanskje til og med en smule selvkritikk, sånn sett i etterpåklokskapens golde lys?

Hvis svaret bare er å doble kraften i det retoriske skytset, er det hverken et godt bidrag til debatten eller til energipolitikken.

Les også

RØE ISAKSEN: I Putins skygge

Les også

RØE ISAKSEN: Ruster Putins jerntrone?

Publisert:
Gå til e24.no