STILLER KRAV: Næringsminister Jan Christian Vestre la tidligere i høst frem eierskapsmeldingen, der regjeringen blant annet tar sikte på å bremse lederlønningene. Bildet er tatt i en annen sammenheng.

Ny eierskapsmelding skaper nye utfordringer

Det er riktig av staten å uttrykke tydelige forventninger til selskaper den investerer i. Men det må skje innenfor rammene av godt aksjonærdemokrati. Med økte forventninger fra så vel staten som private eiere, gjør alle selskaper uansett klokt i å forberede seg på å ta økt samfunnsansvar.

  • Reidar Gjærum
    Reidar Gjærum
    Rådgiver strategi og kommunikasjon, RG Consulting
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Knapt noe land kan vise til en like vellykket statlig eierskapspolitikk som Norge. Bred politisk enighet om viktige prinsipper har over tid vist sin verdi. Men legitimiteten til det statlige eierskapet kan ikke tas for gitt.

Endring kreves nå for å unngå at viktige prinsipper kommer under press fra populistiske strømninger eller ofres for kortsiktige hensyn i et mer fragmentert politisk landskap.

I mer enn 20 år har jeg fulgt utviklingen av norsk eierskapspolitikk, blant annet som kommunikasjonsdirektør i Equinor, og parallelt sett hvordan samfunnets forventninger til selskaper øker, i Norge og utenfor. Staten lå lenge i front, men nå er det finansielle institusjoner og private aktører som leder utviklingen av moderne eierskapspolitikk.

Les også

Kommentar: Ny eierskapsmelding!!!

Og der norske selskaper gikk foran i åpenhet og samfunnsengasjement, går utviklingen nå til dels raskere i andre deler av verden.

Hva kan staten gjøre?

Selvsagt er det legitimt for staten å uttrykke tydelige forventninger til selskaper den har eierskap i, akkurat slik det er for andre investorer. Forutsetningen er at det skjer på en åpen og ryddig måte, og at det ikke rokker ved styrenes ansvar. I sin nye eierskapsmelding tar regjeringen steg i riktig retning på noen områder, men skaper samtidig utfordringer på andre.

Det er positivt at staten bruker eierposisjonen til å uttrykke noe tydeligere forventninger rundt f.eks. bærekraft, klima, natur og menneskerettigheter. Skal staten opprettholde legitimiteten til sitt eierskap, kan den ikke fremstå som mer passiv enn private eiere på nettopp slike områder. Mistes den brede støtten, kan resultatet bli politisk «aktivisme» med økt fare for inngripen i enkeltsaker, gradvis svekket tillit til modellen og dermed en vanskeligere situasjon for selskapene med svekket verdiskaping som «følgefeil».

En stegvis endring er klokt for en så stor eier som staten, og det er viktig at endringer samler bredt flertall i Stortinget. Det vil både gi selskapene fortsatt forutsigbarhet og rom for at staten over tid kan bli enda tydeligere i sine forventninger. Olje- og Folketrygdfondet har begge på dette området åpenbart inspirert arbeidet med eierskapsmeldingen. Det bør fortsette.

Men på andre områder skaper meldingen nye og uheldige utfordringer for selskapene. Selvsagt må det være rom for politisk diskusjon rundt statlig eierskap, som om størrelse, kjøp og salg av aksjer og selskaper.

Problemet kommer når staten, også der den eier sammen med andre, uttrykker forventninger som udiskutable krav. Balansering av forventninger fra ulike eiere må finne sted i styrerommet og på generalforsamlingen. Staten gjør klokt i å samarbeide med og ivareta minoritetsaksjonærenes interesser, også der den er største eier eller sågar har majoritet.

Les også

Dette er de nye kravene til statens selskaper

Ultimative krav gjør seg kanskje i en norsk politisk debatt, men vil over tid svekke tilliten til det statlige eierskapet. Norge trenger fortsatt investorer som vil eie sammen med staten. Usikkerhet på ett område skaper redusert forutsigbarhet og frykt for mindre stabilitet.

Her kan Stortinget med fordel bidra med presiseringer for å sikre at staten fortsetter å forvalte sitt eierskap med klokskap, og i god dialog med andre investorer.

Hva kan selskapene gjøre?

Hel- og halvstatlige, så vel som private selskaper, må samtidig forberede seg på å ta økt og bredere samfunnsansvar. I eierskapsmeldingen har statens grunnleggende forventning om «høyest mulig avkastning over tid» fått tilførselen «innenfor bærekraftige rammer». Det er en god endring, og i
selskapenes interesse.

Fremtidsrettede selskaper har like sterkt fokus på øvrige interessenter i samfunnet som på sine eiere. «Stakeholder capitalism» kom som begrep ut av World Economic Forum i Davos. Å ta samfunnsansvar er nødvendig for å være en attraktiv arbeidsgiver og ha tillit hos kunder, i samfunnet og i kapitalmarkedet.

Tillit er nødvendig for å sikre strategisk handlefrihet. Her spiller aksjonærer som er tydelige i sine forventninger til selskapene, en viktig rolle. Men vi ser også andre trender, så langt først og fremst i USA. Begrepet «brands to take a stand» vinner der stadig bredere gehør. Det forventes av ansatte, kunder og partnere at bedrifter tar en posisjon i viktige samfunnsspørsmål. Eksempler er rasisme,
integrering, likelønn, abort og våpen – samt selvsagt klima og miljø.

I Europa og Norge er ikke dette bildet like tydelig. Ennå. Men det er liten grunn til å tro at det ikke kommer her også. Temaene vil nok kunne være andre, men vil berøre alle selskaper, og ikke minst de som har et stort offentlig eierskap.

Stortinget skal gjennom behandlingen av eierskapsmeldingen legge rammer for hvordan noen av våre viktigste selskaper skal kunne utvikle seg fremover. Meldingen danner et godt utgangspunkt for nødvendig endring. Men den bør balanseres bedre for å sikre fortsatt tillit hos private investorer staten trenger, og for å gi fortsatt forutsigbarhet for selskapene.

Bred politisk enighet om en slik justering vil ha stor verdi, både for selskapene og for statens verdiskaping over tid. Alt innenfor bærekraftige rammer.

Publisert:
Gå til e24.no