E24Spaltist

Universitetene må reddes fra seg selv. Her er hvordan

«Folk er lei av eksperter». Om utdanningsminister Michael Goves utsagn under brexit-debatten er berømt eller beryktet, kommer an på ståsted.

  • Asle Toje
    Asle Toje
    Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

For den liberale venstresiden er den et bevis på at deres fordommer er mer vitenskapelige.

For den nye høyresiden står sitatet som øyeblikket da de mektige tok inn over seg at akademia, spesielt samfunnsviterne, har blitt en ideologisk ensartet gruppe som misbruker ekspertstatusen og inntar banen som spillende dommer.

Begge har noe rett. Ingen som gjennomlevde pandemien, kan hevde at den nye høyresiden kom godt ut av dette. Konspirasjonsteorier om vaksiner og hjemmelagde medikamenter fikk bredere nedslagsfelt i deres leir. Dels grunnet mistro til eksperter.

Og på samme tid forveksler ofte akademikere sin kompetanse med generell ekspertise. Hvem kan glemme professor i samfunnsøkonomi, Victor Norman, som under migrasjonskrisen mente Norge burde ta imot 100.000 migranter, uten å ha regnet på konsekvensene?

Les også: Dette er E24s nye spaltister

Vil akademia kunne bevare rollen som samfunnets eksperter? Før du svarer ja er det verdt å minnes at de sprenglærde ikke alltid har vært en respektert klasse. I sin berømte bok fra 1963 viste historikeren Richard Hofstadter at «anti-intellektualisme» beveger seg som flo og fjære.

En tenkelig hypotese er at så lenge akademia finner opp nyttige ting og gir grunnlag for klok politikk, er dens stilling sikret. En annen vil advare at Norge, på lik linje med en rekke andre land, øser stadig mer ressurser inn i en sektor som gir stadig mindre avkastning.

Problemet er at Europas økonomier ikke opplever den ventede effektiviseringsgevinst som følge av flere høyskolerte arbeidstagere. Innovasjonen er lavere enn da det var færre med doktorgrader.

I Norge har over femti prosent av arbeidstagerne i alderen 25–34 nå høyere utdannelse, ifølge OECD. Befolkningen er til de grader overutdannet at avkastningen på utdannelse er avtagende.

Vi glemte Goodharts Lov: «Når en måleenhet gjøres til målsetning vil den miste verdi som måleenhet». Antall vekttall kan være mål på økonomisk innovasjon. Men om det blir en målsetning kan det lede til overproduksjon av grader av tvilsom kvalitet.

I Norge har universitetsansattes lønn falt, relativt til andre yrker. Det er ventelig: Koblingen mellom gradene, samfunnets behov og arbeidsmarkedet er ofte svak. Det utdannes mye flere aspirerende akademikere enn det finnes jobber til.

Dette svekker de ansattes forhandlingsposisjon. Derav transformasjonen av lærekreftene til underdanige ansatte ved et samlebånd. Det gjør en akademisk karriere mindre attraktivt, noe som gjør at de nest-beste universiteter mister sine mest verdifulle ansatte: Enerne.

I Norge disputerte 1.634 doktorgrader i 2020. Mange av disse holder ikke et nivå som tilsvarer det gamle hovedfaget, som dagens mastergrad er en skygge av. Gradsinflasjon er tegn på at metoden som ga akademia prestisje har forfalt, erstattet av en ny kultur tuftet på målstyring og villet blindhet.

En annen indikator er overpublisering. Det publiseres hvert år over 2 millioner viteskaplige artikler. Mangt publiseres for å vise aktivitet. Innen samfunnsvitenskap og humaniora ble 82 prosent av artikler aldri sitert i 2002. Tallet er trolig høyere i dag.

Dette er en ny versjon av et gammelt paradoks: Bidrar en artikkel som ikke blir lest til kunnskap? Overpublisering fører til fall i kvalitet og pålitelighet. Når en overflod av tidsskrifter liter på at fagfeller vurderer hverandre gratis, vil kompisvurderinger følge.

Slik undergraves kvalitetskontrollen i empirisk forskning. Det snakkes for tiden mye om «bedragersyndromet» i akademia: En subjektiv opplevelse av ikke å være så kompetent som andre oppfatter deg å være. Færre snakker om at følelsen også kan være høyst berettiget.

Besettelsen med internasjonale rangeringer av læresteder har ført universitetene ut i selvbedrag. De fleste akademikere vet at disse rangeringene har grunnleggende metodologiske svakheter. For eksempel antagelsen om at ulike ting kan måles som om de var like.

Ingen revolusjon er påkrevd i norsk akademia. Fakulteter bør ansette intellektuelt mangfold fordi ‘stål skjerper stål’. Universitetene bør avvikle målstyring basert på «produksjon» av artikler og doktorander. Kvalitet er viktigere enn kvantitet når det overproduseres.

Den største trussel for akademia er et tiltagende fall i prestisje. En slik utvikling har, som vi har sett, mange kilder. I andre land settes dette på spissen i ett delt kasus: Samfunnsvitenskapene og Humaniora.

Og det var der vi startet: Transformasjonen av humaniora og samfunnsvitenskap til venstreliberalismens bastioner. Det er ikke nytt. Disse fagkretsene har alltid hatt en hang til å bekrefte den til enhver tid rådende verdensanskuelse.

Men hva skjer når den politiske pendelen dreier mot høyre i samfunnet, mens 54,3 prosent av samfunnsvitenskapelige forskere og 60,4 prosent av humanister i Norge stemmer MDG, SV eller Rødt? Hva om venstrevridningen kommer av selektiv rekruttering, ikke bare klokskap?

En akademia rigget for venstresidens agenda, vil slite. Hofstader skriver i sin bok: «Sammenlignet med den intellektuelle som ekspert, som må aksepteres selv når han er fryktet, er den intellektuelle som ideolog et objekt for ukvalifisert mistenksomhet, harme og mistillit.»

På sett og vis trenger universitetene å reddes fra seg selv. Mangfold uten meningsmangfold vil bli en kilde til mistro blant «folk flest». Du vet, de som betaler for gildet. At de presumptivt smarteste folkene ikke innser det, er i seg selv et tegn på at de trenger hjelp.

Les flere kommentarer fra spaltistene:

Les også

Politikere, pendlerboliger og folk flest

Les også

Ursula, - og kanskje jeg.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. E24Spaltist
  2. Akademia

Flere artikler

  1. Dette er E24s nye spaltister

  2. Politikere, pendlerboliger og folk flest

  3. «Monsterskatt» i strid med menneskerettighetene

  4. Hvorfor må Oljefondet ta stilling til grisers velferd?

  5. Vi må få opp farten