Lave renter biter seg fast

I år skal rentene markant opp. Men megatrenden som vil prege de neste tiårene er en annen. Se bare på barnefødslene.

Det ferske året var 11 minutter gammelt da vesle Alvin kom til verden på Elverum Sykehus. Historien om hvordan mor knep igjen så nyttårsbarnet ikke skulle bli yngst i klassen, ble nok en munter årsinngang for mange lesere.

Det trengte vi. Midt i en vinter der en gresk bokstav dessverre preger langt flere overskrifter. Fortsatt dominerer en uberegnelig pandemi og ekstreme strømpriser samfunnsdebatten.

Men våren kommer i år også. Med mildværet og trekkfuglene blir oppvarmingsbehovet mindre. Smittespredningen innendørs vil reduseres. Vi vil forbruke mindre strøm, og vi vil oppholde oss mer i virusbegrensende friluft.

Bankkontoen til folk flest kan likevel bli utfordret igjen. Norges Bank vil fortsette å sette opp styringsrenten. Minst tre ganger kan det lett bli i år. Første nye heving kommer sannsynligvis alt i mars. Nye rentehevingsbrev fra de fleste banker vil trolig følge like etter.

Også i mange andre land er de på samme vei. Bedrifter går jevnt over godt. Ledigheten er lav. Og prisgaloppen høy. Når omikron ventelig demper seg, vil den pandemiske gjenåpningen fortsette. Anført av USA rykker rentehoppene også globalt markant nærmere.

Det betyr ikke at vi er på vei mot gamle tiders høyder. Glem tosifrede rentenivåer som i forrige hundreår. Med mindre inflasjonen kommer helt ut av kontroll, blir økningene i rentene de neste par årene beskjedne. Særlig i en historisk kontekst. Den brede renteutviklingen over generasjoner er nedover.

Det har også sentralbankene tilpasset seg. Når styringsrentene er på et «normalt» nivå, hverken stimulerer eller bremser de økonomien. Og dette nøytrale nivået har falt kraftig de siste par tiårene. I vesten ventes jevnt over nå kun et par-tre prosent. Norges Bank selv ser for seg en styringsrente godt under 2 prosent så sent som i 2024.

Bak denne drastiske endringen i leieprisen på penger, ligger flere og komplekse årsaker. Men den antagelig aller sterkeste er demografisk.

Særlig på den nordlige halvkule fødes det jevnt over stadig færre barn. I Norge har fruktbarheten sunket som en sten i 11 år. Hver kvinne får i snitt et halvt barn mindre. Folk lever samtidig lenger. Mange står i jobben i høyere aldre også.

At folk har god helse er flott. For klimaet og planeten er det nok ikke så verst at vi føder færre barn heller. Norges oljefond gjør også økonomien vår litt unik. Har vi færre snuter å dele formuen på, blir det i utgangspunktet mer til hver.

Men samtidig kan vi ikke bare lene oss på et gigantfond. En aldrende befolkning gir over tid færre yrkesaktive. Færre hender holder velferdsstaten og pensjonene oppe. Også her hjemme har pensjonsreformen tatt innover seg dette. Vi må spare stadig mer selv for å opprettholde levestandarden i alderdommen.

Det samme skjer i de fleste utviklede land. Selv før pandemien så vi at flere la mer penger til side. Og trenden vil nok holde seg rimelig sterk selv dersom viruset jages på flukt. Det er flott for den enkeltes privatøkonomi. Men ikke så bra for AS Norge. Forbruket blir mindre, og mange bedrifters inntjening lavere.

Og det er her renten kommer inn. Med mindre investeringer og mer sparing, trenger vi en lav rente. Billige penger stimulerer flere til å låne og satse. Da holdes økonomihjulene i gang.

Rentefallet skjer over virkelig lang tid. En grundig studie fra den amerikanske sentralbanken så på hvorfor økonomien har bremset og rentene har falt helt siden 1980. Fallende fødselstall og et endret jobbmarked var viktigst.

Og forskning fra den japanske sentralbanken indikerer det samme. Mer enn 40 prosent av Japans fall i renter mellom 1960 og 2015 kan tilskrives en endret yrkesaktiv befolkning. Fallende fødselstall og økt levealder spiller like mye inn.

Så kan selvsagt trenden snu litt. Flere økonomer betviler at det naturlige nye renteleiet vil forbli så lavt som under 3 prosent. En litt høyere normalrente kan bli en arv etter pandemien. Blant annet kan stor og langvarig statlig pengebruk tvinge sentralbankene til å tråkke ekstra hardt på bremsen.

Og fødsler og sparerater kan svinge, naturligvis. Her hjemme skal et stort kull født rundt 1990 nå selv etablere seg. De pandemiske fødselstallene så langt er gode. Når tallene for 2021 blir klare, venter Statistisk sentralbyrå at det de kaller samlet fruktbarhet vil øke igjen. For første gang siden 2009.

Men selv dersom også Alvins årskull blir romsligere, blir de neppe mange nok. Ikke om målet er å opprettholde befolkningen på sikt. Da må hver kvinne få 2,1 barn i snitt. I 2020 fikk de under 1,5.

Så kan både innvandring og økt levealder likevel gi befolkningsvekst. Men dette er neppe en strategi å lene seg på. Levealdersøkningen vil dabbe av. Og hvilken innvandring vi har, er i stor grad et uberegnelig og politisk spørsmål.

Norges Bank setter dessuten ikke sin rente i et vakuum. Mange land i Europa har enda lavere fødselstall enn oss. Blir styringsrenten her markant høyere enn hos våre handelspartnere, kan kronekursen bykse og eksportbedriftene slite.

I ukene og året som kommer, vil overskriftene om renter på vei opp være mange. Naturlig nok. Uten en hemmende pandemi skal og må vi vekk fra historisk lave kriserenter. På veien opp kan mye skje også på børsene – og med høyt belånte nordmenn.

Men i det virkelig lange løpet er det enda sterkere krefter som råder. Hvor stort årskullet til nyttårsbarn på Elverum eller Düsseldorf blir, angår lommeboken til de fleste av oss. Langt inn i alderdommen.