Forskningsinstituttene mottar milliarder: Disse forskerne er mest produktive

Hvert år mottar norske forskningsinstitutt milliarder i offentlig støtte. Men det er store sprik i hvor mye forskning de publiserer.

Forskningsrådet har nylig lagt frem omfattende statistikk om de norske forskningsinstituttene i sin årsrapport for 2015.

En gjennomgang viser store sprik i hvor produktive forskningsinstituttene er, når det kommer til å få arbeidene publisert i vitenskapelige kanaler.

For staten Norge er nettopp dét et viktig måltall når de deler ut sine milliarder: Det stilles blant annet klare krav til minimum publiseringshyppighet for å kunne motta deler av støttebevillingene.

Poeng per forskerhode

Rangeringen under er korrigert for to viktige forhold, som gjør den egnet til å si noe om hvor mye valuta vi skattebetalere egentlig får for alle forskningskronene:

• Det er ikke antallet publiseringer som gjelder, men publikasjonspoeng. Dette er et vektet system som skal ta høyde for at noen publiseringer er mer prestisjefylte enn andre – blant annet belønnes internasjonal sampublisering med 30 prosent «poengboost». Hver forskningspublikasjon fikk 0,87 poeng i snitt i fjor.
  
• Publikasjonspoengene gjelder per årsverk, for å korrigere for forskjeller i størrelse mellom forskningsinstituttene.
  

I fjor publiserte instituttene samlet 3744 vitenskapelige publikasjoner for til sammen 3581 poeng.

Ved de mest effektive instituttene fikk hver forsker publisert arbeider for nær tre publikasjonspoeng i fjor. Men det er store forskjeller – instituttene på bunn oppnådde under et halvt publikasjonspoeng per hode.

Saken fortsetter under oversikten.

– Man kan flikke i årevis

Rangeringen toppes av Fridtjof Nansens Institutt, som spesialiserer seg i statsvitenskapelige, folkerettslige studier av klimapolitikk, havrett og biodiversitet.

Direktør Geir Hønneland sier han er svært fornøyd, og mener det først og fremst skyldes en «veldig dyktig stab».

– Hele huset samarbeider tett, og vi gleder oss over hverandres suksess. Vi konkurrerer ikke internt, slik man hører er tilfellet i enkelte andre akademiske institusjoner, sier Hønneland til E24.

– Dessuten har vi jobbet målrettet med å sikre internasjonal publisering, fortsetter forskningssjefen.

– Er det et poeng å forske så raskt?

– I teorien kan man sitte og flikke på en artikkel i årevis. Og det er en del innen akademia, særlig universitetene, som mener hyppige publiseringer reduserer kvaliteten. Men vi jobber effektivt, og alt vi sender ifra oss er grundig og gjennomarbeidet. Slik må det også være, siden tidsskriftene vi publiseres i er underlagt strenge prosedyrer for vurderinger av fagfeller, sier Hønneland.

Vil ikke kalle andre ineffektive

– Dessuten: Vi er gode på å få publiseringer, men også gode på å skrive søknader.

– Om nye midler?

– Ja, og det gir en positiv spiral: Du jobber effektivt og får publisert mye, noe som gjør det enklere å få innvilget søknad om bevillinger til nye prosjekter. Dermed får du igjen publisert mer.

– De som kommer langt ned på listen, er de ineffektive?

– Nei, det har jeg ingen grunn til å tro. Det er viktig å huske på at finansieringsprofilen er forskjellig via instituttene. Flere jobber på rene oppdragsmidler, og flere av de regionale instituttene jobber også på en måte som ikke krever akademisk finansiering.

Forsker for milliarder

De norske forskningsinstitusjonene får stadig mer å forske for. De samlede driftsinntektene var på vel 9,5 milliarder kroner i fjor – opp åtte prosent fra året før. Alt er imidlertid ikke statsstøtte.

Fra Forskningsrådet kunne instituttene regnskapsføre 2,7 milliarder kroner i inntekter i fjor.

I tillegg kommer blant annet EU-støtte, støtte fra næringslivet og direkteoverføringer fra departementene. For sistnevnte ble det gitt 2,3 milliarder forvaltningskroner i fjor. Mesteparten kom fra Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementene.

... og strenge føringer tilbake

Hønneland beskriver en sterk konkurranse om økonomisk støtte. Mens Forskningsrådet gir såkalte basisbevillinger som kan brukes relativt fritt til daglige formål, utgjør disse «bare» cirka én milliard i året.

Mesteparten av midlene er i stedet øremerket til spesifikke prosjekter. Det er Forskningsrådet som bestemmer temaet for forskningen: De lyser ut oppdrag, og instituttene må søke om å få dem.

– Dette er en definert forskningspolitikk som hele instituttsektoren må forholde seg til: I motsetning til universitetene, er vi oppdragsfinansiert og må konkurrere om forskningsoppdragene, sier Hønneland.

– Kan vi skattebetalere være fornøyd med hva vi får igjen for pengene?

– Ja, jeg har ingen grunn til å mene noe annet. Samtidig er det betimelig å spørre hvilke konkrete forskningsfelt som skal prioriteres, og det kan diskuteres om forskningen bør spisses ytterligere.

I fjor ble inntil 15 prosent av instituttenes søknader til Forskningsrådet innvilget.