Eurokrisen i 2011: Året det ble så bratt

2011 var året da markedene og politikerne for alvor begynte å frykte en fullstendig kollaps i eurosonen. E24 gir deg oversikten over det som skjedde.

EUROKRISEN OG NOEN AV DENS HOVEDPERSONER: (Øverst f.v. og med klokken) Italias eks-statsminister Silvio Berlusconi, en arbeidsledig ung demonstrant som demonstrerer mot kutt i Spania, maktsenteret Merkel og Sarkozy, Hellas' eks-statsminister Georgios Papandreou, forbannede greske demonstranter.

Scanpix (montasje: E24)
  • Bernhard L. Mohr
Publisert:,

Brian Cowen. Georgios Papandreou. Silvio Berlusconi. Jose Socrates. Jose Zapatero. Borut Pahor.

Seks - av 17 - statssjefer måtte til slutt trekke seg i løpet av det som utvilsomt har vært eurokrisens verste år.

At det skulle gå så ille, ventet nok de færreste ved forrige årsskifte. Norske og svenske sjeføkonomer sa til E24 at eurokollaps ikke var realistisk og at eurokrisen ville bli avklart i årets første kvartal.

Men lenger sør i Europa hadde finansmarkedene lenge krevd så mye for å låne Portugal penger at det bare var et spørsmål om tid før portugiserne måtte be EU om hjelp.

Etter å ha tapt et tillitvotum i parlamentet krøp statsminister Socrates til korset i april. Resultatet ble en krisepakke fra EU og IMF på 78 milliarder euro, og Portugal var dermed det tredje landet etter Hellas og Irland som måtte reddes utenfra.

Krisesommer

På våren og tidlig på sommeren holder rentenivåene for de store søreuropeiske landene, Spania og Italia, seg relativt stabile.

De politiske diskusjonene om langsiktige løsninger foregår i lavt tempo, selv om Tysklands Angela Merkel vil ha eurolandene til å forplikte seg til orden i finanspolitikken.

I juni begynner rentene å bykse oppover igjen, og EU svarer med å øke størrelsen på krisefondet EFSF.

Samtidig blir det mer og mer klart at den krympende greske økonomien er i ferd med å bukke under for gjeldspresset.

Nye møter må til, og i juli kan Hellas' statsminister Papandreou, EU-president van Rompuy og EU-kommisjonssjef Barroso gratulere hverandre med en ny og mer omfattende redningsplan.

Hellas får et nytt lån, mens private banker må gå med på redusere Hellas' eksisterende gjeld. Rentenivåene for Italia og Spania faller tilbake, men det skyldes ikke minst at Den europeiske sentralbanken kjøper statspapirer for store beløp.

OVERSIKT 1: Gjeldskartet. Slik har Europas gjeld vokst de siste 10 årene

Gresk tragedie og farse

Høst. Ny årstid, nye krisemøter.

Mens eurolandenes parlamenter somler med å vedta avtalen fra juli, sliter Hellas med å slanke offentlig sektor raskt nok. Gjelden blir større og større sett i forhold til BNP.

I oktober samles EUs mektigste politikere til et nytt toppmøte, og nå tvinges kreditorene til å gi Hellas 50 prosent gjeldslette.

Planen gir håp om at Hellas kan overleve innenfor eurosamarbeidet. Så smeller bomben:

Hellas' statsminister Georgios Papandreou kunngjør helt uventet at han vil avholde folkeavstemning om krisepakken.

Kritikken hagler mot Papandreou, ikke bare fra europeisk hold, men også fra egne regjeringskolleger.

Til slutt gir Papandreou etter for presset, avlyser folkeavstemningen, trekker seg som statsminister og overlater posten til teknokraten Lukas Papademos.

OVERSIKT 2: Disse har lånt Europa penger

Alles blikk mot Italia

Mens Irlands og Portugals regjeringer får skryt for sitt reformarbeid, øker irritasjonen i EU og IMF mot Italias manglende endringsvilje.

Landet har euroområdets største gjeld, og utover høsten svinner tilliten til at statsminister Silvio Berlusconi er i stand til å få ned gjelden.

Hans gjentatte lovnader om kraftige innsparinger hjelper ikke, og i november tvinges Berlusconi til å gå av etter å ha sittet med makten gjennom det meste av 2000-tallet.

Mario Monti tar over, men rentenivået for italienerne ser allerede ut til å være parkert på nivåer som over tid gjør det vanskelig for landet å kontrollere gjelden.

Britisk alenegang mot Merkels «kolossale skritt»

Gjeldskrisen er blitt den kraftigste drivkraften for politiske endringer i Europa. Under årets siste toppmøte i desember ble 26 av EU-landene enig om å gi hverandre gjensidig kontroll over statsbudsjettene.

ÅRET DET BLE SÅ BRATT: Frykten for eurokollaps er nært knyttet til renten som særlig Italia og Spania betaler når de fornyer statslån. I høst har renten bykset til nivåer som for Italias del ikke er bærekraftige. Grafen viser renteutviklingen for 10-årige statslån de siste fire årene. Italia er den røde linjen.

Ingen land skal heretter kunne fortsette med store underskudd år etter år, og Angela Merkel omtalte avtalen som «et kolossalt skritt mot et mer stabilt Europa».

Men ett land sa nei til det tysk-franske avtaleutkastet: Storbritannia. I stedet for å endre EU-traktakten må de 26 andre derfor nå etablere et avtaleverk på siden av EU.

Kritikken haglet mot statsminister David Cameron i etterkant, og mange briter frykter nå at gjeldskrisen kan sette Storbritannia helt på sidelinjen av de politiske prosessene i Europa.

Den verste følgen av krisen og innsparingen er likevel massearbeidsledigheten som brer seg i Europa.

I november var 10,3 prosent av befolkningen i euroområdet uten arbeid. Ungdomsledigheten var på henholdsvis 48,9 prosent i Spania og 45,1 prosent i Hellas.

OVERSIKT 3: Tidslinje over eurokrisen

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. - Merkel ville få Berlusconi vraket

  2. Krisemøter i kø

  3. Mer enn to av tre vil stemme over euroens fremtid

  4. Annonsørinnhold

  5. Stupet som gir Europa pusterom

  6. Finansmarkedene håper Berlusconi går