ÆRLIG TALT: Under vignetten «Ærlig talt» fortalte Steigan i helgen at han har bygget mur i Italia og står opp svært tidlig. Dette bildet er fra da AKP (ml) åpnet arkivene sine i 2009.

Tese om venstreavviket

Bli med hjem til Pål Steigan, mannen som driver «en ensom krig mot kapitalkreftene.»

Publisert: Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Det var et leseverdig portrett med Pål Steigan som Aftenposten trykket i helgen. Tonen settes allerede i innledningsavsnittet:

«– Ja, jeg ringer på vegne av borgerpressen og lurte ...

– Borgerpressen?! Fra Klassekampen?»

Det er vittig. Og tonen holder seg gjennom portrettintervjuet. Det er slett ikke blottet for kritiske spørsmål, men bærer i seg den lettheten og det glimtet i øyet som gjerne skal prege gode, norske portretter.

På spørsmålet «Hvem er Pål Steigan» fanger den portretterte selv tonen:

– Jeg er en stabukk fra Østkanten.

Han fremstår kanskje først og fremst som en radikal, men hyggelig og velmenende onkel. I kamp mot kapitalismen og overmakten.

Men hvem er Pål Steigan? Sånn «for unge mennesker som har kommet til etter 1990», som journalisten formulerer det.

Han er tidligere leder av det marxistiske, leninistiske og revolusjonære ytre-venstrepartiet AKP (m-l). En apologet for noen av historiens verste diktaturer og undertrykkere, som Mao i Kina, Pol Pot i Kambodsja og Hoxha i Albania.

Men det er fortiden.

I dag er han redaktør for steigan.no Nettstedet er blant de fremste i å bruke myndighetskontrollerte russiske kilder, altså russisk propaganda. Det har lenge vært «mørkt, og på grensen til konspiratoriske», som John Færseth skrev i 2017.

Pandemien gjorde ikke situasjonen bedre, for å si det forsiktig.

Pål Steigan er ikke Mímir Kristjánsson. Han har faktisk skapt storm – omsider – også i Norges ytterste venstreparti på Stortinget.

Kunne vi sett for oss det samme intervjuet og formatet med noen av ytterpunktene fra høyre side? Mitt poeng er ikke å sammenligne direkte, for det er avgjørende forskjeller også. Men det er et relevant spørsmål.

Kunne vi sett for oss et tilsvarende intervju med den kontroversielle redaktør for Resett, Helge Lurås? Eller med redaktør Hans Rustad i document.no? Eller med akademiker Øyvind Eikrem som nå har gått inn i Demokratene? Enn si med en radikal islamist?

Fredrik Skavlan inviterte Sverigedemokratenes Jimmy Åkesson til sitt program. Man kan si mye om intervjuet, men grunntonen var lite pludrende.

Mitt poeng er ikke at mediene burde kaste seg over telefonen for å bestille portrettavtaler med noen av de nevnte. Snarere er min tese om venstreavviket enkel: Ytterpunktene på venstre side behandles annerledes enn ytterpunktene på høyre side.

Og vi har sett det før. Flere ganger.

Da Bernt Hagtvet forsøkte å løfte en sidediskusjon om Dag Solstads revolusjonsromantikk i forbindelse med forfatterens 80-årsdag, så de fleste en annen vei.

Vi bør ikke slutte å lese Solstad, like lite som vi bør slutte å lese Hamsun. Men vi bør ta ideer alvorlig. Slik Raymond Johansen gjorde i et knallhardt oppgjør i VG.

Jeg tror en mulig årsak er at ytterpunktene til venstre fortsatt har i seg noe vakkert for mange. «En god idé, men umulig å gjennomføre i praksis», hører jeg ofte.

En annen mulig årsak er at venstresiden, inkludert partiet Rødt på ytre venstre fløy, står sterkere blant store deler av meningselitene i Norge.

Den etablerte pressen skal og må snakke også med folk som har kontroversielle meninger. Både til venstre og høyre.

Det er en fordel av vi har en presse som i det store og hele speiler forskjellige politiske oppfatninger – og lar dem komme til orde.

Ei heller synes jeg folk skal diskvalifiseres fordi de gjorde dårlige valg for førti år siden. Også revolusjonære kommunister kan bli professorer eller innta sentrale posisjoner – noe de også har gjort til gagns.

Men Pål Steigan er ikke først og fremst en mann som gjorde fatale feilvurderinger på 70-tallet. Han er en leverandør av mye av det samme inn i vår egen fragmenterte, mistroiske nettvirkelighet. Fra synet på pandemien til Georg Soros til krigen mot Ukraina.

Han bruker for øvrig også kilder fra sterkt høyreorienterte, konspiratoriske miljøer. Sirkelen blir sluttet, på et vis.

Det er selvfølgelig smått interessant å lese om Pål Steigans søvnmønster under den delen av portrettet som har vignetten «Ærlig talt», men det er små trivialiteter. Faren er at de skygger for de virkelig store spørsmålene.

Til info: «Teser om høyreavviket» var et internt notat i AKP (ml) i 1975 som førte til en kraftig radikalisering av partiet.

Publisert:
Gå til e24.no