Norsk likeverds grenser

Innvandring er et netto økonomisk gode for et samfunn, skriver kronikkforfatteren.

Som vi ofte sier til oss selv; hvis man er født i Norge så har man vunnet i lotto.

På enhver statistisk paramenter som måler levestandard, sosial mobilitet og økonomisk likhet er Norge i toppsjiktet globalt. Utbyggingen av velferdsstaten, basert på nordmenns standhaftige tro på likeverd, har spilt en viktig rolle i moderne norsk velstand. 

Som fødte egalitære lottomillionærer, burde det å dele vår velstand med de som trenger det mest være naturlig for oss. Enten det er ved hjelp av finansiell bistand, eller å tillatte nødlidende immigranter å krysse inn i våre grenser. 

I lys av at verden igjen står ovenfor en flyktningkrise som resultat av den russiske invasjonen av Ukraina, kombinert med pågående flyktningstrømmer fra andre konfliktområder og en unnværlig økning av migrasjon fremover som resultat av klimaendringer, stiller spørsmålet seg om hvor mye vi faktisk er villig til å dele. 

Milton Friedman argumenterte at et land ikke kan ha en fungerende velferdsstat samtidig som det har åpne grenser.

Det økonomiske argumentet bak teorien var at et sjenerøst velferdssystem vil tiltrekke mer ubemidlede innvandrere, som vil putte press på finanspolitikken i landet og dermed etter hvert redusere bevilgningen til redistribusjon.

Kanskje mer relevant i norsk sammenheng er det kulturelle argumentet bak teorien – at en sjenerøs velferdsstat er avhengig av homogenitet i befolkningen ettersom man er mer solidarisk mot folk man er mer lik.

En omfattende Harvard studie fra 2018 som undersøkte koblingen mellom folks holdninger til immigrasjon og redistribusjon i Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia og USA støtter det sistnevnte argumentet. 

Studiet hadde to delkonklusjoner. Den første var at prosentandelen innvandrerbefolkning i landet var sterkt overvurdert blant respondentene.

For eksempel, i Italia er andelen lovlige innvandrere 10 prosent av befolkningen, mens den gjennomsnittlige persepsjonen er at andelen er 26 prosent. Denne overdrevne antagelsen var tilfellet blant deltagere på tvers av det politiske spekteret. 

I tillegg er misforståelser og stereotypiske holdninger om innvandrere svært utbredt i alle de seks landene.

Respondentene antok innvandrerne er mer kulturelt og religiøst forskjellig fra dem selv, økonomisk svakere, mindre utdannet, mer arbeidsledig og mer avhengig av offentlige stønader, enn det som faktisk var tilfellet.  

Til slutt viser studiet en antydning til at oppslutning om velferdsstaten går ned når respondentene blir såkalt «primet» på spørsmål om innvandring først.

Ved at respondentene først bli minnet på at andre mennesker som de tror er mer annerledes, bidrar mindre, men nyter mer av godene, stilte de spurte seg i mindre grad støttende til fordelingspolitikk enn de som ikke ble minnet på innvandring på forhånd. 

Hva studiet over formoder er at i tillegg til praktiske implikasjoner ved økt innvandring, har man også en utfordring rundt holdninger til den eksisterende befolkningen og bekymringer de har rundt egen velferd ved økt innvandring. 

Innvandring er et netto økonomisk gode for et samfunn.

Et annet faktum er at det norske samfunnet fremover kommer til å bli mer heterogent. Utfordringen, sammen med godt integreringsarbeid, er retorikken og bevisstgjøring rundt holdninger om innvandring.

Det som gjør meg mest stolt av å være nordmann er vår tro på solidaritet og likeverd – la oss lære nye fremtidige landsmenn at disse verdiene kjenner ingen grenser.