Et hardt politisk spill om privat velferd

Stormen rundt Avkommersialiseringsutvalget har handlet om varsler og et embetsverk som tråkker i salaten. Men det er også et hardt, politisk spill fra krefter til venstre.

I flere artikler har Klassekampen og Aftenposten vist frem store, interne samarbeidsproblemer i Avkommersialiseringsutvalget – et uavhengig utvalg som skal vurdere hvordan velferdstjenestene kan avkommersialiseres.

Det har skapt storm.

Og stormen gjør at de hardeste kritikerne av kommersiell velferd nå får drahjelp fra venstresiden på Stortinget.

Det er en knallhard, politisk kamp.

To av medlemmene – Linn Herning fra For Velferdsstaten og Gøril Bjerkan fra LO – har ikke tillit til lederen, byråkraten Tor Saglie.

De går langt i å hevde at Saglie, med støtte fra Kommunal- og distriktsdepartementet, i praksis undergraver utvalgets mandat. Han gjør det mykere og mindre hardtslående.

Men det meste av oppmerksomheten er knyttet til et annet spor: Et medlem av utvalget luftet på et møte før jul kritikk av prosessen. Få oppfattet det som spesielt dramatisk eller utidig, men det endte med at departementet tok direkte kontakt. Samtalen ble tatt opp (!), og et av sitatene vil gå inn i norsk politisk historie som en klassiker på linje med «klarer du en, klarer du to» (Kjell Ingolf Ropstad) og «jeg ville ikke brukt akkurat de ordene» (Erna Solberg):

«Du, du, du. Nå må du høre grundig etter. Og nå mener jeg: Høre etter. Nå snakker du med en ekspedisjonssjef, og nå hører du etter»

Dermed ble konflikten også til en varslersak. Men kjernen i konflikten er ikke varselet. Det er politikk.

Ingen er i tvil om at ekspedisjonssjefen tråkket i salaten. Og selv om samtalen skal ha en forhistorie, må departementet være varsom i sin omgang med uavhengige utvalg. Men det bør også andre være.

Det er umulig å ikke se utspillene fra Linn Herning og Gøril Bjerkan som klare, politiske markeringer. De frykter at utvalget ikke skal gi den ammunisjonen mot kommersielle, private aktører som de ønsker. Derfor roper de to medlemmene på hjelp utenfra.

Et brev de to sendte om utvalgsarbeidet gikk påfallende nok til Kommunal- og distriktsdepartementet, Statsministerens kontor – og Audun Lysbakken i SV. Ingen andre partier på Stortinget fikk brevet.

Dermed fikk medlemmene i utvalget en alliert utenfra. Hva dette gjør med utvalgets såkalte uavhengighet, var det tydeligvis ingen som reflekterte over.

Hvis det er utilbørlig politisering at en embetsperson ringer et utvalgsmedlem, hva skal man kalle det når utvalgsmedlemmer selv roper på hjelp fra et parti som støtter deres synspunkter – som i neste omgang fører til krav om at statsråden må irettesette det uavhengige utvalget?

Det er vanskelig å lese som noe annet enn en villet handling for å oppnå et bestemt politisk mål: Trekke utvalget så langt som mulig mot venstre. Både Linn Herning og Gøril Bjerkan har markert seg som svært klare stemmer i debatten om private aktører tidligere.

Det er ingen tvil om at utvalget skal levere konkrete løsninger for nullprofitt innenfor velferdssektoren. Men utvalget skal også:

«se på hvordan utfasing av kommersiell drift kan gjennomføres innen de ulike tjenesteområdene ved å peke på alternative løsninger, og redegjøre for fordeler og ulemper av en slik omlegging, herunder samfunnsøkonomiske konsekvenser.» [min utheving]

Dessuten har de eksplisitt fått i oppdrag å utrede også et alternativ som «åpner for fortsatt kommersiell drift, men sterkere regulering av disponering av overskudd blant kommersielle aktører.»

At et utvalg er uenige om hvordan et mandat skal tolkes og vektlegges, er helt vanlig. At det kan gå en kule varmt i diskusjonene, likeså. Hele poenget med et uavhengig utvalg, er at medlemmene selv foretar disse avveiningene.

Nå har den påkalte SV-lederen derimot trådt inn i manesjen. I Klassekampen krever han at statsråd Sigbjørn Gjelsvik (SP) må sikre «At enhver tvil rundt mandatet til utvalget fjernes.» Mener han at statsråden må sikre at utvalget tolker mandatet slik Lysbakken og SV gjør?

Og, sier Lysbakken, «Utvalget har ikke fått i oppdrag å ta stilling til hva som er den riktige måten å organisere fremtidens velferd på, eller analysere statusen i velferdsstaten nå.»

Det er selvfølgelig én måte å tolke mandatet på. Jeg ville nok ikke brukt akkurat de ordene. For utvalget skal både vurdere fordeler og ulemper, og se på ulike måter å avkommersialisere velferdssystemet vårt på.

Men det viktigste poenget er hva Lysbakken og jeg har til felles: Ingen av oss sitter i dette uavhengige, regjeringsoppnevnte utvalg. Som det visstnok var så viktig å unngå politisering av.

Undertegnede var næringsminister i Erna Solbergs regjering. I den forbindelse var jeg ansvarlig for å sette ned Velferdstjenesteutvalget som kartla pengestrømmene for private velferdstjenester.