NY MINISTER: Kommunalminister Monica Mæland (H) og ny digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) under nøkkeloverrekkelsen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Foto: Heiko Junge NTB scanpix
Kommentar

Gründervennlig skattepolitikk er viktigere enn strategi for kunstig intelligens

Anders Storeng i DLA Piper mener Norges nye digitaliseringsminister må prioritere skattepolitikk.

Publisert:

Skrevet av Anders Storeng, senioradvokat i DLA Piper.

I forbindelse med utnevnelse av ny regjering uttrykte statsminister Erna Solberg i et innlegg i Dagens Næringsliv ambisjoner om at Norge skal bli «verdens beste land til å ta i bruk digitale løsninger for å forenkle folks hverdag, skape nye jobber og sikre et bærekraftig velferdssamfunn.» Digitaliseringsminister Nikolai Astrup skal samordne regjeringens digitaliseringssatsing. Etter hjemkomst fra studietur til Silicon Valley understreket han i et intervju med Shifter betydningen av tett samarbeid med «oppstartsbedrifter med helt nye tanker om hvordan utfordringene kan løses». For å hjelpe lovende selskaper i gang flagget han satsing på innovative offentlige anskaffelser. Når offentlig virkemiddelbruk er på agendaen bør Astrup imidlertid skue ut over offentlig innkjøpspolicy.

Finansiering og rekruttering er blant de største utfordringene oppstartsselskaper står overfor. Et skatteinsentiv lansert i 2017 kompenserer investorrisiko og gjør investering i oppstartsselskaper mer attraktivt. Fravær av tiltak som styrker konkurranseevne i rekrutteringsmarkedet, tyder imidlertid på at regjeringen ikke anser det nødvendig å kompensere ansatte i de samme selskapene for risikoen de løper.

Anders Storeng

Foto: DLA Piper

Et oppstartsselskap har oftest lav evne til å lønne, samtidig som behovet for kompetent arbeidskraft er høyt. Under slike omstendigheter kan oppstartsselskapets eiere, for å oppmuntre potensielle ansatte til å velge lav lønn og risikoutsatt ansettelse foran bedre vilkår i etablerte virksomheter, tildele den ansatte opsjoner. Ansattopsjoner gir ansatte rett til å kjøpe aksjer i selskapet til forhåndsavtalt pris på et fremtidig tidspunkt. Dersom selskapet lykkes gir opsjonene gevinst tilsvarende differansen mellom aksjepris med og uten opsjon. Mislykkes selskapet er opsjonene verdiløse. I mellomtiden har selskapet disponert avgjørende arbeidskraft til rabattert lønnskostnad.

Ansattopsjoners egnethet som alternativ til lønn avhenger imidlertid av hvordan de skattlegges. I Norge skattlegges opsjonsgevinster som arbeidsinntekt. Det innebærer skattlegging av opsjonsgevinst med inntil 46 prosent.

Som hovedregel skattlegges gevinsten på det tidspunktet den ansatte kjøper aksjer til opsjonspris. I statsbudsjettet for 2018 lanserte regjeringen imidlertid en unntaksregel som i følge regjeringen kunne gjøre det lettere for oppstartsselskap «å rekruttere og holde på dyktige ansatte». Forslaget innebar å utsette beskatning av inntil 30.000 kroner i opsjonsgevinst til den ansatte selger aksjene og får hånd om likvide midler. At beløpsgrensen gjennom budsjettforhandlingene ble hevet med oppsiktsvekkende 1.600 prosent endrer ikke unntaksregelens vesentlige begrensning: Den ansatte får ingen økonomisk fordel som kompenserer risikoen den ansatte løper ved.

I en studie publisert i fjor påviste økonomene Magnus Henrekson og Tino Sanandaji statistisk signifikant negativt samvariasjon mellom nivået på satsene et land skattlegger gevinst fra ansattopsjoner med, og nivået på innovativt entreprenørskap som andel av landets økonomiske aktivitet.

Les også

Skal digitalisere Norge: Lover både pisk og gulrot for norske kommuner

Som påpekt av Henrekson og Sandandaji er et problem med de norske hoved- og unntaksreglene for beskatning av ansattopsjoner at insentivvirkningen blir borte når ansattopsjoner skattlegges som arbeidsinntekt. Sammenhengen er intuitiv: Når kostnaden eierne bærer ved utvanning av eierskap er vesentlig høyere enn inntekten de ansatte mottar ved realisering av opsjonsgevinst, blir opsjoner i liten grad benyttet.

Et annet problem er at strenge vilkår gjør ordningen med utsatt beskatning av opsjonsgevinst irrelevant for de fleste selskaper og deres ansatte. Og et tredje er at reglene, sett hen til risikoen knyttet til ansettelse i et oppstartsselskap, fremstår som en statlig arbitrasjeforretning på ansattes bekostning: Når oppstartsselskaper ikke lykkes i tilstrekkelig grad eller går konkurs, sitter den ansatte igjen med verdiløse opsjoner, ofte uten jobb og med flere års akkumulert relativt inntektstap. Når den ansattes risikovilje og investorenes verdsetting av oppstartsselskapet resulterer i opsjonsgevinst, skattlegges den ansatte som om gevinsten var sikker arbeidsinntekt.

Investorer i oppstartsselskaper vektlegger humankapital høyere enn de fleste andre innsatsfaktorer. En gründerpolitikk som avlaster investorrisiko uten samtidig å forsterke oppstartsselskapenes tilgang til kompetent arbeidskraft kan under slike omstendigheter sammenlignes med å plassere vogna foran hesten. For å meisle ut en mer hensiktsmessig opsjonsordning kan regjeringen hente inspirasjon fra reglene som er innført i Storbritannia. Et land der nivået på innovativt entreprenørskap i følge forannevnte studie er tre ganger høyere enn i Norge.

Digitaliseringsministeren har varslet fremleggelse av strategi for kunstig intelligens innen utgangen av året. Om ambisjonen er å legge til rette for oppstartsselskapenes bidrag til digitalisering bør arbeid for en skattepolitikk med retning og sammenheng prioriteres høyere.

Her kan du lese mer om