De rikeste er overrepresentert i valg: – Uheldig for demokratiet

En fersk SSB-analyse viser at de rikeste i Norge er klart overrepresentert blant de som stemmer. De tre partiene som nå regjerer har også velgerne med de høyeste formuene.

– Det er helt åpenbart at det er forskjeller mellom de som stemmer og de som ikke gjør det når det gjelder inntekts- og formuesnivået, sier SSBs seniorrådgiver Tor Morten Normann til E24.

SSB har analysert sammenhengen mellom inntekter, formue og klassetilhørighet og partivalg, med utgangspunkt i forrige stortingsvalg.

De som faktisk stemte ved valget i 2017 befinner seg gjennomgående noe høyere i inntektsfordelingen enn det som gjelder for hele befolkningen.

Lavinntektsklassen er underrepresentert blant de som stemte, mens middel- og høyinntektsklassen er overrepresentert.

Totalt var valgdeltagelsen på 78 prosent i stortingsvalget 2017.

Normann forteller at selv om det lenge har vært en teori at de som stemmer er mer ressurssterke, har man ikke tidligere koblet valgdata direkte opp mot tall fra inntektsstatistikken.

– Politikk handler jo om representasjon, så systematisk underrepresentasjon er ikke bra. Det kan være en utfordring at de mindre ressurssterke da ikke blir hørt, sier han.

De med laveste inntekt er underrepresentert

I befolkningen 18 år og over er median nettoformue i husholdningen på 1,65 millioner. Median er den midterste verdien når man rangerer tallene i stigende rekkefølge.

Medianformuen for dem som stemte ved valget i 2017 var langt høyere, 2,36 millioner kroner, hele 43 prosent høyere enn befolkningen generelt.

Selv om alder, bosted og andre faktorer kan nyansere funnene noe, er det klart at de med lavest inntekt er underrepresentert i valget, forklarer Normann.

Klassetilhørighet fortsatt relevant

I SSB-analysen påpekes det at Norge i likhet med mange andre vestlige demokratier i de senere år har sett en tendens til større økonomiske forskjeller, kanskje mer knyttet til formue enn til inntekt.

Den viser også at høye inntekter og høy formue til en viss grad øker sannsynligheten for å stemme til høyre i partilandskapet, mens sannsynligheten for å stemme til venstre har en tendens til å bli mindre ved lavere inntekt og formue.

Men bildet er nyansert. Den sterkeste sammenhengen mellom økonomi og partivalg fant SSB for Høyres velgere.

Normann var også noe overrasket over å finne at selv om den subjektive klasseidentifiseringen var sterkere før, har klasse fortsatt betydning for valg av parti.

– Vår analyse slår fast at klassetilhørighet fremdeles er relevant for politisk tilhørighet, sier han.

Ulik økonomi hos partienes velgere

Polariseringen mellom høyre- og venstresiden i politikken har løsnet seg noe opp gjennom årene, og velferdsstaten har løftet store deler av arbeiderklassen inn i middelklassen, som nå er blitt ganske stor. Bruker man OECDs definisjon havner om lag syv av ti i Norge i middelklassen.

SSB skriver også at partiene ønsker å fremstå mer som «folkepartier» eller «catch-all partier», som appellerer til alle uavhengig av økonomisk velstand.

Det er likevel de tre regjeringspartiene Høyre, Venstre og KrF som har velgerne med de høyeste nettoformuene.

Formue skiller de ulike partienes velgere tydeligere fra hverandre enn det inntekt gjør. Derfor er det heller ikke unaturlig at debatten om formuesskatten splitter høyre- og venstresiden.

Høyres velgere kommer ut som de med de største økonomiske ressursene. Medianformuen er nesten dobbelt så høy som det vi finner i befolkningen, og 37 prosent høyere enn medianen for alle velgere.

Senterpartiets (Sp) og Høyres velgere er de som er dårligst representert i lavinntektsklassen og Sp er det partiet som har det klareste middelklassepreget, ifølge SSB.

FrP skiller seg ut ved at det ikke er funnet noe klar sammenheng mellom formue og inntekt og tilbøyelighet til å stemme på partiet.

Andre enden av skalaen

I den andre enden av skalaen ligger partiet Rødt, som ved forrige valg hadde velgere med en medianformue som var 26 prosent lavere enn befolkningen og 48 prosent under velgermedianen. På den måten skiller partiet seg klart ut.

Velgerne til MDG, SV og Sp hadde median som var 4–6 prosent høyere enn i befolkningen. Noe høyere lå velgerne til Ap og Frp, som hadde en median som var 35 prosent høyere enn i befolkningen totalt, men noe lavere enn blant alle som stemte ved valget.

Ved å se på velgere øverst i inntekts- og formuesfordelingene og kontrollere for andre kjennetegn (som for eksempel alder), har disse velgerne lavere sannsynlighet for å foretrekke partiene Rødt, SV og Ap. De har derimot høyere sannsynlighet for å for å foretrekke partiene Venstre og Høyre.

– Speiler ikke hele befolkningen

UIO-professor Gunn Enli sier det lenge har vært en generell tendens at ressurssterke stemmer i større grad enn de ressurssvake, også i andre land.

Hun forklarer det med at de ressurssterke har større tiltro til systemet og har mer penger og verdier de vil forsvare.

Grupper som derimot sliter med tilknytning og tilhørighet, vil i mindre grad støtte opp om valget, fordi de kanskje føler at det ikke betyr noe at de stemmer.

– Det er uheldig for demokratiet med hensyn til idealet om representativitet for alle grupper, det speiler jo ikke hele befolkningen, sier Enli.

Det å gjøre borgerplikten sin ved å stemme har også vært forbundet med et borgerlig ideal om å være en del av samfunnets støtter. Det krever også noe av deg å stemme.

– Du må sette deg inn i valget og holde deg orientert, noe som kan være mer krevende for de med lavere utdanning og mindre ressurser, og som føler at det i mindre grad angår dem, sier professoren.

Ikke noe «easy fix»

Enli mener det er uheldig hvis det er store grupper som er marginalisert og dermed mangler medvirkning og innflytelse, som igjen kunne bidratt til mer samfunnsengasjement.

– I vårt samfunn har man ikke så mange muligheter til å være en aktiv deltager i beslutningsprosessene, men de som stemmer føler nok at de er en del av det. De gruppene som ikke stemmer vil ha større risiko for å miste tilknytning til fellesskapet, så det blir lett en ond sirkel.

Hun tror at jo mer frakoblet man blir fra samfunnet, desto mindre relevant vil det som pågår på Stortinget føles, selv om man blir like berørt av de politiske prioriteringene.

– Vi har jo et prinsipp om at alle skal bli hørt og representert, og når de ressurssvake i mindre grad blir representert, så er det et problem, for vi speiler ikke befolkningen da.

– Hva kan man gjøre for å sikre bedre representasjon?

– Det er ikke noe «easy fix». Det brukes store ressurser på å få folk til å stemme, og særlig førstegangsvelgere, noe som nok er en smart prioritering.

Enli nevner at en del andre land har gjort det obligatorisk å stemme, slik at man risikerer straff hvis man ikke gjør det.

– Men det medfører også ulemper, for eksempel ved at folk lettere kan manipuleres eller ikke setter seg godt nok inn i det de stemmer på. Det har noe ufritt over seg. Det er også en frihet å velge å ikke stemme.