Vaksiner er ferskvare, men vaksineplaner er lagervare. Vi bør lære raskere av denne pandemien

Covid-19-pandemien har lært sykepleiere og samfunnet mye om hvordan ny teknologi endrer helse- og omsorgstjenesten. Det haster å ta denne læringen i bruk.

I sykehustalen og kommunetalen til helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) torsdag 14. januar, var naturlig nok coronapandemien den sentrale fellesnevneren.

Han var svært tilfreds med hvordan helsetjenesten hadde klart å snu seg rundt gjennom pandemien, og å ta i bruk ny teknologi – fastleger og fysioterapeuter hadde tatt i bruk videokommunikasjonsløsninger på kort varsel, og gjort det til en stor del av sine tjenester.

Ja – gjennom pandemien har mange av oss fått nye muligheter. Pasienter har fått nye verktøy for å kommunisere med pårørende og helsepersonell. Samtidig har vi gjennom pandemien erfart noen ting vi må gjøre enda bedre, både i fremtidige pandemier, og i den ordinære utøvelsen av helse- og omsorgstjenester.

For det første må myndighetene erkjenne at det å ta ny teknologi i bruk krever ressurser. Både til å anskaffe selve teknologien, til å organisere virksomheten for å kunne bruke den, og til å lære opp personell, pasienter og pårørende i bruken.

Utrullingen av videokommunikasjonsløsninger i pandemiens første bølge, som fastlegene og deres pasienter fikk så godt utbytte av, nådde i altfor liten grad resten av kommunehelsetjenesten.

les også: Internasjonal coronavaksinering går tregere enn planlagt

En undersøkelse SINTEF gjorde for NSF viste at bare 16 prosent av sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten hadde tatt i bruk videokommunikasjonsløsninger i forbindelse med pandemien. Det tilsvarende tallet for spesialisthelsetjenesten var 17 prosent. I motsetning til for fastlegene, ble det ikke bevilget øremerkede midler for å ta slike løsninger i bruk for sykepleiere. Hvilken verdi har teknologi som ikke kan brukes, da?

Lanseringen av appen Smittestopp kom raskt etter pandemiutbruddet. 700.000 personer i Norge hadde registrert seg før sommeren, men var usikre hva den faktisk skulle brukes til. Folk hadde betenkeligheter med personvern og informasjonssikkerhet, og datatilsynet var skeptiske til GPS-sporing av folks bevegelser. Så appen ble sperret – like raskt som den hadde blitt lansert.

Disse lokasjonsdataene kunne støttet våre helsemyndigheter til å raskere forstå virusdynamikken, for så å kunne planlegge trygg og effektiv samfunnsstyring under pandemien. Vi ville ikke dele data med våre egne myndigheter som trenger sårt disse data for å skape gode gratis helsetjenester for oss, men er villige til å sende samme data til den andre siden av kloden, så private data-selskap kan bygge fremtidige AI-baserte private helse- eller velferdstjenester for å selge til oss om få år. Vi hjelper globale private aktører med å skape sterke konkurrenter til vår felles velferd.

Se også: VGs corona-spesial

Smittesporingsappen, med noen få funksjonelle endringer og et tydelig formål, kunne blitt den løsningen for smittesporing vi hadde trengt gjennom pandemien. Den ville hjulpet oss å innse at felles offentlige helsetjenester i fremtiden trenger våre data. En felles helse-innovasjons plattform trenger en data-skatt.

Nå, i 2021, har vaksineutrullingen endelig kommet i gang. Globalt samarbeid og grensesprengende teknologi har utviklet vaksiner i en hastighet og med en virkningsgrad som savner sidestykke. Men utrullingen har gått saktere enn folk har forventet. Vi har blitt utålmodige

Det er gode grunner til å utrulling går sakte. Logistikken er komplisert, også etter at vaksinene har nådd kommunene, med spesialfrysere til flere titalls tusen vaksinedoser. Det krever høy kompetanse til å planlegge og utføre massevaksinering, og pålegger merarbeid på en allerede overbelastet sykepleietjeneste. Men helsesykepleierne, med et sentralt ansvar for planleggingen og gjennomføringen av vaksineringsarbeidet, melder om manglende eller for sein involvering i prosessen.

I kjølvannet av svineinfluensaen hadde mange kommuner utviklet beredskapsplaner for pandemien, med logistikk, distribuering og innføring av vaksinedoser. Men de hadde ikke tilstrekkelig kapasitet og tilgang til egnede lokaler og ressurser for massevaksinasjon.

Norske kommuner må jevnt over være bedre forberedt på slike pandemier i fremtiden, med et helhetlig logistisk apparat. Nye data, nye opplæringsplaner, ny teknologi og ny beredskap vil være vesentlige, og gode elektroniske pasientjournalløsninger vil kunne skille ut ulike pasientgrupper i en prioriteringsrekkefølge.

Pandemien har lært oss at involvering av personell er helt sentralt for å lykkes. Sykepleiere snakker ikke lenger om varme hender; det handler om avansert og livsnødvendig kompetanse. Fremtiden, også innen helse, er data-styrt. For å sikre kvalitet på tjenestene og pasientsikkerhet må de som utfører tjenestene bli tatt med inn i planlegging og utvikling. Det er helsepersonell som vet best hvor behovene er størst og flaskehalsene trangest, og de må få være med på å utforme sin verktøykasse for fremtiden.