Politikk med datobegrensning

Regjeringen har strammet kraftig inn på topplederlønninger. Det kommer ikke til å vare.

Da den nye eierskapsmeldingen kom i fjor høst, var det en rekke justeringer. Men på ett område dunket næringsminister Jan Christian Vestre kraftig i bordet:

Det var slutt på milde forventninger til lederlønningene i de selskapene staten eier helt eller delvis. Det er blant annet giganter som Equinor, Hydro, Yara, DNB, Telenor og Kongsberg.

Silkehanskene var byttet ut med en knyttneve.

Staten styrer ikke kommersielle selskaper den eier. Men staten har «forventninger», som det heter. I praksis er det en slags retningslinjer selskapene og styrene skal følge.

Styrene fikk en soleklar mal å forholde seg til. Slutt på mer eller mindre fri tolkning av den tidligere forventningen om at lønningene skulle være «konkurransedyktige, men ikke lønnsledende». Fra nå av skulle toppene i selskapene ikke ha høyere lønnsvekst enn gjennomsnittlig lønnsvekst for alle andre i selskapet. Ikke i prosent, men i kroner.

Et tenkt eksempel: Hvis snittlønnen i en bedrift er 1 million kroner og topplederen tjener 10 millioner, vil 4 prosent lønnsvekst hos de ansatte bety 0,4 prosent vekst for topplederen.

På papiret er kravet at man enten må følge prinsippet eller legge frem en forklaring på hvorfor man avviker fra det.

Men det er en fantasi å tro at styrene skal gamble på at staten sier ja til høyere lønnsvekst uten at det er avklart med Næringsdepartementet på forhånd. Få styrer vil risikere at største eier stemmer mot en sentral lønnspakke på generalforsamlingen. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn mistillit til styret.

Topplederne tjener godt. Svært godt. Hvorvidt de fortjener pengene sine, er en annen diskusjon. Hvorvidt de burde betale mer skatt – til og med mye mer skatt – likeså.

I bunn og grunn handler diskusjonen om forholdet mellom styre og eier, staten.

Styret har det juridiske ansvaret for selskapet. De forholder seg til forventninger og signaler fra eier. Men som vår frenemyfrenemyEn kombinasjon av "enemy" og "friend". Slang som betegner en konkurrent man også har en vennlig tone med. -publikasjon Dagens Næringsliv har vist, kommer det kraftige reaksjoner når staten øker detaljstyringen kraftig. Blant annet fra avtroppende styreleder i Telenor, Gunn Wærsted.

Som forventet oppfattes det som om styrenes ansvar og reelle mulighet til å bruke de verktøyene de har, undergraves.

Samtidig – næringsminister Jan Christian Vestre har vist at han mener alvor. Du må ha løyrom i ørene og champagnepromille hvis du ikke har oppfattet signalet.

Sannsynligvis vil topplederlønningene gå ned. På kort sikt.

Men i realiteten er dette politikk med datobegrensning.

At toppledernes reallønn går ned hvert eneste år, vil gå i ett, to, tre år ... men hvor mye lenger? På et punkt, ikke så langt frem i tid, vil det måtte stoppe.

Det vet også politikerne.

De vet at disse forventningene ikke vil stå seg over tid. Hvor lenge de kan vare, vil de ikke si noe om. Målet er å få lønnsveksten ned nå. Så får det heller være at vi risikerer en ketchupeffekt den dagen forventningene mykes opp.

Eller kanskje håper de at budskapet om moderasjon da virkelig har sunket inn i norske styrer.

Undertegnede var næringsminister fra 2018–20.