Risikoen er statlig, gevinsten privat

Tar du en risiko som innebærer en reell mulighet for å tape penger, er det også rimelig at du får en god gevinst hvis du lykkes. En risikopremie.

Aksjonærer kan i så måte forvente en bedre avkastning enn den som oppnås på bestefars såkalte høyrentekonto. Så sant ikke selskapet pengene er satt i, går over ende.

Men iblant oppheves aksjonærenes implisitte risiko. Under finanskrisen plukket Norge og mange land opp regningen når en rekke bedrifter sto ved avgrunnens rand. Systemkritiske banker fikk gullkortet.

Og under pandemien har statenes hjelpende hånd vært desto mer nærværende. En rekke bedrifter i et utall bransjer har fått kompensert betydelige deler av de coronarelaterte tapene på ulike vis. Blant annet gjennom kompensasjonsordningen.

Noe nær risikofri avkastning er kanskje mulig likevel. Bare spør alle bedriftseierne som nå har fått et høyere overskudd enn de fikk i statsstøtte.

Som seg hør og bør. Næringslivet var helt uforskyldt rammet av en helsekrise som over natten ga tap av inntekter og kunder. Når staten sågar tvinger bedrifter til å stenge ned eller innføre strenge smitteverntiltak, så ligger det en moralsk plikt der til å hjelpe bedriftene over kneiken.

Men samtidig – hvem var det egentlig politikerne av alle partifarger ønsket å assistere denne gang? Var det hotelldriften og de ansatte i vestlandsfjorden, eller var det å sikre at eierne bak tjente minst like mye penger som før?

Svaret er åpenbart mest det første. Formålet med kompensasjonsordningen skulle helt eksplisitt være «å unngå unødvendige konkurser og bevare norske arbeidsplasser gjennom koronakrisen».

Men E24 viser i dag hvordan innretningen av støtten også har gitt utslag som neppe var lovgivernes intensjon.

Av selskapene som har levert regnskap for 2020 så langt har faktisk majoriteten av dem som søkte pandemisk krisestøtte hatt et høyere overskudd enn det de fikk i tilskudd. Så langt gjelder dette over 5.000 bedrifter.

Og det er jo i utgangspunktet helt strålende. Krisen ble ikke så ille som fryktet. Støtten har vært viktig for å holde flere hjul og bedrifter i gang. Å gå akkurat i null er heller ikke en holdbar langtidsstrategi.

Men samtidig kunne støtten altså i svært mange tilfeller blitt betalt iallfall delvis tilbake, og likevel gitt selskapene overskudd. Dessverre vil ofte ikke det skje.

For ordningen er laget slik at det ikke er et krav om at de som har fått overskudd må tilbakebetale hele eller deler av støtten. Noen gjør det frivillig. Men andre ikke - det hele er helt opp til hver enkelt.

E24 har sågar funnet utallige eksempler på bedrifter som alt har helt ketchupen ut av flasken. Over 1.400 bedrifter har så langt pløyd større eller mindre deler av overskuddene videre i utbytter.

Det betyr ikke nødvendigvis at pengene tilfaller eierne direkte. Men i andre tilfeller gjør det det. Og staten kan ikke gjøre noe med saken – for utbyttenekt ble ikke en del av stortingsforliket om ordningen.

Dette var ikke uunngåelig. Selv om den partipolitiske debatten om innretningen stort sett har vært merkelig fraværende, så har faktisk mange fagmiljøer gjentatte ganger påpekt svakheter ved ordningen.

Og flere betingelser burde vært stilt til bedriftene og eierne som fikk støtte. Politikerne kunne for eksempel ha hentet inspirasjon fra kravregimet studenter møter. Kun studenter som oppfyller flere satte betingelser får deler av studielånet gjort om til stipend.

Bedriftene slipper tilsvarende – selv om et utall ulike grep kunne ha løst opp mye av floken. For eksempel ved at staten ga betingede lån til bedrifter som ikke kunne finne finansiering andre steder. Og at staten så krevde tilbakebetaling fra bedriftene som ender med overskudd.

E24s undersøkelser er i så måte en sterk illustrasjon på hvor viktig det er å være på vakt når støtteordninger utformes. Slår de feil, kan de bli en urimelig sjenerøs og statssponset fallskjerm. Risikovillige investorer kan få fjernet mye av nedsiden.

Samtidig kan troen på nye subsidier også ved neste krise øke. I det hele tatt begynner vi da å nærme oss noe som ligner perfekte markedsforhold.

Ikke for hotellet. Ikke for de ansatte, og heller ikke for skattebetalerne. Men for eierne bak.

Aksjonærer som nå i flere tilfeller udelt kan høste når geskjeften likevel kaster bra av seg. Med en pengedryssende stat som passiv tilskuer.

Gevinsten er privat, risikoen er statlig. Noe nær risikofri avkastning er kanskje mulig likevel.

Les flere kommentarer: