Den sosialdemokratiske kapitalisten

«Yte, nyte og dele», skriver Kjell Inge Røkke i sitt aksjonærbrev. Nå kan det bli litt mindre av det siste, i hvert fall med den norske stat.

Da arbeiderbevegelsens forskningsstiftelse, FAFO, arrangerte et møte om den norske arbeidslivsmodellen i 2008, ble det til et hyllestmøte, kunne frifagbevegelse melde.

I fremste rekke sto Kjell Inge Røkke.

– Hvis jeg hadde hatt en bøtte penger så ville jeg heller ha satt dem i Norge enn å ha ti bøtter i kapitalens Mekka, som var et sosialt Sahara, sa han til forsamlingen.

Mangeårig konserntillitsvalgt i Aker, Atle Tranøy, som også har bakgrunn fra ytre venstre side i politikken, sekunderte.

– Sosial konsensus, fremhevet de.

Etter dagens nyhet om at Kjell Inge Røkke har flyttet til Sveits, sier Tranøy at han «på ingen måte er begeistret». Det høres ut som et understatement.

Røkke startet med to tomme hender. Han ble multimilliardær, industribygger og storkapitalist. Kontroversiell, men allikevel ser mange ham som tett koblet til sosialdemokratiet.

Han kom fra en arbeiderfamilie i Molde, og har ved flere anledninger gitt uttrykk for støtte til Arbeiderpartiet. På den annen side har han også røket i tottene på dem ved mer enn en korsvei.

Som da han etter en kontrovers rundt fiskekvoter, raste at «Sovjetunionens tid er forbi» og understreket at han på ingen måte var medlem i AP.

Eller den legendariske pressekonferansen på Månefisken i Oslo der han kjeftet på daværende næringsminister Sylvia Brustad.

Det var i forbindelse med en konflikt rundt statens eierskap i Aker Kværner Holding. Sylvia Brustad gikk for øvrig av som næringsminister og fikk senere jobb i nettopp Røkkes Aker-system.

Før den omdiskuterte skattepakken til oljenæringen under pandemien, kunne VG skrive om rene ord for pengene fra Røkke i samtale med daværende partileder Jonas Gahr Støre.

På den annen side har også Erna Solberg hyllet Røkke. Og selskapene hans har hatt bred kontakt med flere partier og politikere gjennom årene.

Allikevel er dette paradokset Røkke. Selv om han er en av Norges mest vellykkede – og omstridte – kapitalister, har han allikevel blitt sett som innenfor det gode, sosialdemokratiske selskap.

Det er ingen hemmelighet at mange på høyresiden – og mange i Norges rikeste sjikt – ser ham som en mester i å manøvrere også i landskapet mellom næring og politikk.

Stein Erik Hagen sa det rett ut for noen år siden: Røkke er på lag med AP. Det var kanskje ikke helt riktig, men ga uttrykk for noe mange tenkte.

Denne koblingen til sosialdemokratiet og særlig fagbevegelsen er blitt en del av arbeidergutten Røkkes image.

Det er hevet over tvil at Røkke og Aker-systemet har vært gode til å pleie kontakter med fagbevegelsen. Både gjennom nevnte Atle Tranøy og gjennom tett kontakt med særlig den industrielskende delen av LO.

Aker hadde lange fagforeningstradisjoner da Røkke kom inn. Et av de første spørsmålene han fikk skal ha vært fra de tillitsvalgte: «Hva faen vil du med oss?»

Svaret var at det tette samarbeidet med fagforeningene skulle fortsette. Internt og utad.

Røkke og Aker-systemet har ikke bare snakket om den norske modellen. De har brukt den – på godt og vondt.

Alliansen med fagbevegelsen har gitt politisk kapital, som både statens medeierskap og den gunstige skattepakken for oljenæringen illustrerer.

Siste skudd på stammen var, interessant nok, et samarbeidsprosjekt med rabagastene til venstre i politikken og fagbevegelsen: den radikale tankesmien Manifest.

«Jeg betaler min skatt med glede», skal Røkke ha sagt. Samtidig betalte han ikke inntektsskatt frem til for noen år siden. Men han har heller ikke vært blant de norske eierne som har klaget over formuesskatten.

Han har også lovet å gi bort halve formuen sin til gode formål.

«Yte, nyte og dele», som han skriver i aksjonærbrevet som kom i dag. Nå skal han fortsatt yte og nyte og dele ... bare litt mindre av det siste med den norske stat.

Han oppgir ingen egentlig grunn til utflyttingen. Det blir derfor spekulasjon. Men kanskje kan det ha med nettopp at skattenivået for de store, norske eierne trolig er på vei opp å gjøre. De rikeste skal betale mer.

Da Bjørn Dæhlie flyttet til Sveits, skrev jeg om å kjefte seg til mer kapital i landet. De samme argumentene er like gyldige nå.

Man kan like det eller ikke, men høyere skatter kan også gi skatteflukt.

Det blir allikevel ekstra interessant å se hvordan reaksjonene på Røkkes flytting blir.

Bjørn Dæhlie våget seg frempå med kritikk av formuesskatten og fikk en kjølig avskjed fra mange, særlig på venstresiden. Mens Røkke har lovprist den norske modellen og betalt sin skatt med glede.

Kanskje frem til nå.

Undertegnede var næringsminister for Høyre fra 2017–20 og da også ansvarlig for eierskapsforvaltningen, inkludert i Aker Kværner Holding.