Borgfreden er over

Mens nasjonen fremdeles står i en krise, har vi fått en større streik. Også politikerne har bidratt til å fyre opp under konfliktnivået.

Hvordan i all verden kan lærere og sykepleiere finne på å streike nå, mens viruset fortsatt herjer? Denne første store pandemiske arbeidskonflikten får åpenbart konsekvenser – og mange av dem vil bli stadig klarere i timene som kommer.

Alt nå ser det ut til at Unio-streiken kan møte en viss motbør. Også fra en del med usikre eller ikke-eksisterende jobber i privat sektor. Her kan det oppleves litt utidig at de med implisitt jobbgaranti tar en konflikt nå.

Likevel: Det er ikke slik at streikevåpenet er plombert i en pandemi. I så fall skal vi potensielt gjennom mange virusmutanter og tapte år før en rekke arbeidstagere igjen står i reelle lønnsforhandlinger.

Og det har trykket i skoen lenge. Det var klart lenge før dette mellomoppgjøret satte i gang. Lærere, barnehageansatte og helsearbeidere har stått og står i førstelinjen mot pandemien (riktignok også renholderen eller bussjåføren). De som nå går ut i streik, har unektelig tørket snørr og reddet liv og holdt AS Norge gående. Mer enn de fleste av oss som er kontorrotter på barnerommet.

Men applaus fra folk flest betaler ikke SFO-regningen. Og for blant annet lærerne var fjorårets lønnsoppgjør kimen til årets streik. For da lærernes forhandlingsdelegasjon sist høst anbefalte et oppgjør som ga opptil 1900 kroner i årstillegg, var det mange medlemmer som knapt trodde det de hørte.

Uravstemningen endte også med et solid nei-flertall til resultatet. Etter flere runder ble likevel streik avverget den gang – blant annet av hensyn til den pågående pandemien. Men kimen til mer uro var lagt.

Da tallene fra fjorårets lønnsutvikling ble sluppet denne våren, la den ved til bålet. Blant annet viste statistikken overraskende at gruppen «undervisningsansatte i kommunesektoren» hadde en lønnsvekst på magre 1,5 prosent i fjor – godt under industrien.

Med andre ord har det vært klart en stund at motparten, arbeidsgiverne i KS, ville møte en herdet og kampvillig forhandlingsdelegasjon fra Unio kommune. En delegasjon som har begrenset handlingsrom, og som nok heller ikke akter å stemmes ned av sine egne medlemmer igjen.

Samtidig la KS andre tall og gruppeinndelinger til grunn for blant annet lærernes lønn over tid. Da kom ikke arbeidstagerne så dårlig ut. Partene har forhandlet med hver sin beskrivelse av virkeligheten – og da er det vanskeligere å møtes et sted på midten.

Meningene om hvorvidt KS’ tilbud var sjenerøst nok, vil også variere. Skissen fra megler var noe over det som ble resultatet i privat sektor. Tre av fire hovedorganisasjoner takket ja til rammen på 2,82 prosent – nok til å overgå forventet prisvekst.

Selv om partene har ansvaret nå, har imidlertid også politikere i biroller spilt inn i opptakten. Blant annet bidro Siv Jensens utspill om et lønnsløft for lærere og sykepleiere etter pandemien til å sette situasjonen og frontfagsmodellen på spissen.

Og selv vaksinedebatten har nok indirekte spilt inn. En god del sykepleiere med pasientkontakt har fremdeles ikke fått sine doser. Og mange lærere og barnehageansatte er frustrert over at de ikke prioriteres foran andre grupper med radikalt mindre smitteeksponering.

I så måte hjalp det neppe at regjeringen i innspurten av meglingen tok sitt omstridte vaksinegrep, som sikrer villige utvalgte samfunnstopper et skudd i armen. Uansett hvor ubetydelige 500 vaksinedoser er, og uansett hvor få minutter det forsinker nasjonens vaksinetempo.

Vaksinasjonen er også noe sløvt innrettet. De fleste kunne vel egentlig godtatt at en helseminister eller partileder i valgkamp vaksineres. Vanskeligere er det nok å se hvorfor en avtroppende stortingsrepresentant med hjemmekontor bør gå foran læreren i køen.

Det handler om signaler og symbolikk – og det er viktig for mennesker av kjøtt og blod. Og mange bekker små gjør som kjent en stor å. Til syvende og sist kan verken oppfatningen til velgere eller fagforeningsmedlemmer ignoreres. Og å sende noen politiske signaler tilbake er vel nettopp noe av hensikten med denne streiken.

For vel vil det sitte langt inne å oppnå mange øre ekstra i dette oppgjøret. Da vil også de som alt har takket ja til kunne kreve en ny lønnsrunde. Men Unio har nå fått markant markert at lønnsutviklingen, yrkesstatusen og rekrutteringen over tid, den er de overhodet ikke fornøyde med.

Og det vil vi se avtrykkene av også i de fremtidige oppgjørene. Posisjonen foran hovedoppgjøret i 2022 er satt. Etter et drøyt unntaksår vil det bli stadig vanskeligere å holde solidariteten høy og streikefaren lav i årene som kommer. Og det blir ikke bedre hvis noen samtidig oppleves likere enn andre.

Les flere kommentarer: