PROTEST: En demonstrant i California, USA, protesterer mot en ny lov i Florida som skapte kontrovers rundt Disneys håndtering.

Kapitalismen er blitt «woke»

Private selskaper er blitt parter i den såkalte «kulturkrigen».

Publisert: Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Da Disney byttet ut toppsjefen Bob med en ny toppsjef som het Bob, for øvrig gamlesjefen til førstnevnte Bob, handlet det om penger og bunnlinje. Men også om Disneys rolle i den såkalte «kulturkrigen», ifølge Financial Times.

Da Floridas republikanske guvernør Ron DeSantis innførte en lov som raskt fikk kallenavnet «don’t say gay», var Disney i beste fall nølende. Reaksjonene blant egne ansatte var sterke, og flere laget aksjoner hvor de marsjerte ut av arbeidsplassen i protest mot det de så som selskapets manglende forsvar av LHBT-rettigheter.

En av verdens sterkeste merkevarer – hjemmet til Mikke og Donald og prinsessene fra Frost – ble en politisk aktør som fikk kjeft fra begge sider.

Helt siden den moderne ungdomstiden ble «oppfunnet» på 50-tallet, har markedet forsøkt å fange trendene blant unge. Rocken, punken, grunge, hip hop – alle musikkformene startet i undergrunnen, men ble raskt kooptert av kommersielle aktører som forsto at det ligger gull i alt fra brylkrem til skitne joggesko. Punk-estetikken ble kommersialisert raskere enn du kan si «Never Mind the Bollocks».

Det er heller intet nytt at pressgrupper stiller selskapene til ansvar for hvordan de oppfører seg. Men den såkalte woke-debatten har satt selskapene i en ny og mer krevende situasjon. Selskaper i dag skal være verdidrevne, de skal være lydhøre for minoritetsstemmer og de forventes ofte å ta stilling i brennbare spørsmål. Det holder ikke lenger med en regnbuelogo rundt Pride-markeringen.

For selskaper som lever av innhold og underholdning, er det en stadig tilbakevendende utfordring. Enten det er gamle juleserier som ikke tåler tidens tann, verdens største artist som må endre en sangtekst eller nevnte Disney som legger advarsler mot rasistiske stereotypier foran gamle tegnefilmer.

Kapitalismen er blitt «woke».

Det er illustrerende at mange av begrepene vi bruker er importert direkte fra det store Amerika. Vi sier «woke», ikke våken, og bruker «cancel culture» – som fortsatt ikke har fått en god norsk oversettelse (kanselleringskultur er den sterkeste kandidaten).

Hvis noen fortsatt er usikre, finnes det naturligvis rasisme i Norge. Kvinner, etniske minoriteter og homofile opplever også høyst sannsynlig mer hets enn for eksempel hvite, heterofile menn flest. Like fullt er det noen avgjørende forskjeller mellom en norsk og amerikansk kontekst.

I USA er rasismen og slaveriet den store arvesynden, noe som har preget historien fra borgerkrigen via segregasjonen i sørstatene og til i dag. Norge har derimot vært et relativt homogent samfunn, men med et urfolk (samene) og noen nasjonale minoriteter.

Ved å importere debatten og begrepene, risikerer vi at debatten blir fremmed snarere enn relevant i en norsk kontekst.

Men «woke» er kommet for å bli.

Og stadig flere private selskaper vil også havne i kryssilden. Til nå har de fleste en slags kongehus-test for hvordan de engasjerer seg: Det må være politisk relevant, men ikke så spisst at det polariserer for mye. Det må være akkurat passe «woke», men ikke for våkent.

Men «woke» er ikke lett å stanse når man først er i gang. Selv om man bare vil gi en lillefinger, vil noen raskt kreve hele hånden.

Publisert:
Gå til e24.no