Gi statsfinansene et ansikt

Det finnes ingen pressgruppe for statsfinansene, men pengene har et ansikt.

I dag leverte den nye pensjonskommisjonen sin rapport.

Kort oppsummert skal mye være som før, men systemet skal bli mer rettferdig. Samtidig blir det dyrere, og de som er unge i dag, får en større regning.

Denne regningen kalles ofte «statsfinansene». Det høres kaldt og kjedelig ut. Ansiktsløst.

Men statsfinansene har et ansikt. Det er ikke en middelaldrende statsbyråkrat, men ettåringen som kanskje kravler på gulvet foran deg akkurat nå.

Jeg var arbeidsminister og ansvarlig for å sette ned pensjonskommisjonen. Det er greit å nevne for ryddighetens skyld, men illustrerer også hvordan pensjonsreformen er et gruppearbeid på tvers av politiske generasjoner.

Reformen, som startet på begynnelsen av 2000-tallet og ble vedtatt i 2011, er som en svært moderne familie. Den har flere fedre, mange mødre og dessuten et utall faddere, onkler, tanter og andre hjelpere i den utvidede vennekretsen.

Utgangspunktet for 2011-reformen var at det sto færre arbeidstagere bak hver pensjonist. Da fikk systemet et problem, fordi regningene betales fortløpende. En reform var nødvendig for å unngå kraftig økning i skattene, store kutt eller mye høyere oljepengebruk.

Det er fortsatt like riktig.

Det har vært en gradvis dreining av pensjonsdebatten siden 2011. Paradoksalt nok i en periode hvor utgiftene også har økt kraftig.

For ti år siden var bærekraften for fremtidige generasjoner et svært viktig tema. I dag snakker vi mer om dagens pensjonister og det kommisjonen kaller «sosial bærekraft».

Når kommisjonen foreslår bedre ordninger for uføre og minstepensjonister, er det forståelig. Og riktig. Pensjonsreformen bygger på at den enkelte kan jobbe lenger for å kompensere for effekten av levealdersjusteringen. Det kan uføre pr. definisjon ikke gjøre.

Også minstepensjonistene ville tapt kjøpekraft sammenlignet med folk flest uten endringer.

Kommisjonen beskriver det som en avveining mellom sosial og økonomisk bærekraft. Det er riktig, men samtidig koster det penger.

Symptomatisk nok handler mye av diskusjonen etter fremleggelsen om at utvalget ikke har foreslått et såkalt «slitertillegg» for dem som har ekstra tunge yrker. Igjen et forståelig krav, men også forståelige krav koster penger.

Kommisjonens forslag til utgiftsøkninger er klare og tydelige. Innsparingene er derimot noe vagere.

Forslaget om normert pensjonsalder får mye oppmerksomhet, men prinsippet om levealdersjustering gjorde at dagens unge allerede visste at de måtte stå lenger i jobb for å sikre pensjonen sin.

Det største konkrete utslaget av kommisjonens forslag er at folk ikke lenger kan gå av ved fylte 62 år, som mange gjør i dag. Den nedre grensen vil gradvis justeres opp.

Økningen av pensjonsalderen fra 67 år vil ha lite å si for alle som har tjent opp nok til å gå før den tid. For dem er det ingen nye økonomiske incentiver til å stå lenger i jobb.

Utvalget sier selv at de først og fremst håper økningen av pensjonsalderen fra 67 år vil være «normdannende», altså at folk vil føle at de burde stå litt lenger i jobb.

Det er ingen pressgruppe for fremtidens statsfinanser. Kanskje fordi det tilsynelatende handler om milliarder og ikke mennesker, for å vri på ordene til min gamle sjef.

Men den økonomiske bærekraften i systemet handler også om mennesker: De som er unge i dag og skal arve systemet.

De visste fra før at de må jobbe mer og få en dårligere pensjon enn tidligere generasjoner. Nå risikerer de også en høyere regning.

Sammenlignet med pensjonssystemet vi hadde før 2011, får vi fortsatt innsparinger. Men de blir mindre enn før – rundt 20 milliarder kroner (2021-kroner) i 2060.

Som Kristin Skogen Lund sa det på pressekonferansen: – Det er ikke til å stikke under stol at dette vil gi en betydelig vekst i folketrygdens utgifter.

Det er lettere å føle sympati med en minstepensjonist enn med statens finanser. Men statsfinansene er bare størknet svette. Resultatet av vårt felles arbeid – ispedd en god porsjon naturressurser.

• I 2060 er det nye arbeidstagere som skal betale for pensjonistene. Nå må de betale litt mer.
• I 2060 er det nye politikere som skal fordele penger til gode formål. Nå vil litt mer av midlene allerede være lovet bort til pensjoner.
• I 2060 er det nye barnefamilier, sykehuspasienter, fattige eller næringsdrivende som har ønsker og behov. Nå må mer av dette prioriteres ned.

Som utvalget skriver: «Framover vil det i liten grad være mulig å øke utgiftene til alderspensjon uten å måtte stramme inn på andre områder.»

I tillegg vil statens inntekter vokse klart mindre enn de har gjort det siste tiåret.

Det er vanlige folk som vil nyte godt av et mer sosialt bærekraftig system. Men det er også vanlige folk som må ta regningen for det.

De som er helt vanlige barn og unge nå.