Erna Solberg (H) avgir sin stemme i stortingsvalget 2021 på Skjold skole i Bergen mandag. For siste gang som statsminister?

Stigende forventningers misnøye

Et oljerikt land forventer mer av regjeringen. For mye til å holde ut mer enn åtte år med samme mannskap.

Kommentar
  • Sindre Heyerdahl
    Sindre Heyerdahl
    Kommentator
Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Åtte år er en gunstig regjeringslengde. Du får ikke bare starte opp ideene, prosjektene og strategien du klekket ut i opposisjon, du får også iverksatt og fulgt opp reformene dine.

Men å bite seg fast mer enn åtte sammenhengende år i regjeringskontorene? I moderne tid ville det vært en øvelse uten sidestykke her til lands.

Bare spør Kjell Magne Bondevik (som fikk syv år – avbrutt av ett års Arbeiderparti-styre inni), eller Jens Stoltenberg (som fikk ett år, og så to sammenhengende perioder).

Eller spør Erna Solberg, som ser ut til å få ganske nøyaktig åtte år på maktens tinde.

For velgerne trøtner. I et oljerikt land, der befolkningen har store forventninger. Og der nesten ingen snakker om kutt. Mer om hvem som skal få mest mer.

The Economist formulerte det godt da magasinet dekket Bondevik-regjeringens valgtap i 2005 (oversatt): «Det faktiske spørsmålet er ikke hvorfor [Stoltenberg] vant, men hvorfor Bondevik tapte. Ledigheten er lav, lønnene høye, utdanning gratis [...]»

Nyhetsmagasinet påpekte samtidig at nordmenn ikke delte denne oppfatningen av nirvana. «Med all den oljerikdommen kan de ikke forstå hvorfor velferdssystemet har så mange svakheter.»

Ordene har fortsatt gyldighet, selv om økonomien i år stadig er preget av corona. For Norge bykser tilbake. I et tempo som høyst trolig fører til at vår sentralbank blir den første vestlige som øker styringsrenten om en drøy uke.

Les på E24+

Dette kan være Ernas siste gode kort

Kjell Magne Bondevik om statsministerkampen: – Glad for at tiden som statsminister er over

Og kanskje er det ikke så rart at velgerne ikke lar seg overbevise. Med bunnsolide statsfinanser og tidvis brede stortingsforlik er det diskutabelt akkurat hvor stor påvirkning enkeltregjeringene har. På veksten, ledigheten og folks lommebøker.

Men i politikk settes tross alt virkeligheten og prioriteringer på spissen. Og det er nå en gang slik at det gjerne er regjeringen som får ansvaret når det går dårlig i økonomien – og når det går godt.

Godt grep om økonomistyringen bidro nok også til Stoltenbergs gjenvalg i 2009, og til Solbergs i 2017. Men dette var altså regjeringer som bare hadde sittet i fire sammenhengende år hver, før velgertrøttheten ble klamt påtagelig.

Så er selvsagt målinger bare målinger, og valg er valg. Men denne gang stikker nok igjen velgernes ønske om forandring rimelig dypt. Rødgrønn side har ledet lenge og konsistent på målingene.

Og gode økonomiske tall gjennom sensommeren og tidlig høst har tilsynelatende ikke rikket velgerfjellet. Spenningen nå på valgdagen er mer knyttet til om Ap, Sp og SV får flertallet alene – eller må lene seg mot MDG og/eller Rødt.

Les også

Slik følger du valgdramaet

Uansett blir det ingen udelt fryd å ta over dette landet. De som får makten bør grøsse av å lese Perspektivmeldingens beskrivelser av hvordan handlingsrommet i budsjettene tørker inn.

I tiåret bak oss var de friske pengene som kunne brukes hvert år i snitt 21 milliarder kroner. I tiåret som kommer, blir ifølge perspektivene i årssnitt bare 4 milliarder deilige kroner tilgjengelig for de gode formålene.

Og egentlig blir det omtrent null, om vi drar inn hva eldrebølgen koster oss. For den neste formodentlig ansvarlige regjeringen må altså nye utgiftsforslag dekkes inn med omprioriteringer og budsjettkutt.

Men i landet som til det kjedsommelige omtaler seg som verdens såkalt rikeste land, spørs det hvor beredt velgerne er til å stramme inn. Den store og stadig økende oljepengebruken over tid har satt spor.

Forventningene til nye satsinger skal bli svært vanskelig å innfri, inn i et tiår der den lønnsomme oljeproduksjonen etter hvert faller, og der CO₂-kutt og klimaambisjoner skal konkretiseres.

Og inn i en tid der vår felles sparegris Oljefondet neppe får samme avkastning som før. Og sågar kan falle ubehagelig kraftig ved børsdykk.

Den nye regjeringen gjør det klokt i å legge vekk all tro på å styre frem til neste tiår. Det er lærdom å hente fra valgene i 2005, 2013 og 2021.

Ja, bare det å lykkes med en kombinasjon av ansvarlig pengebruk og ett gjenvalg vil være en prestasjon.

Les på E24+

5 måter å sikre seg mot inflasjon

Les på E24+

Er det igjen på tide å se på cruiseaksjene?

Les på E24+

Galskapen vil ta slutt i Seadrill

Les på E24+

På tide å vurdere Borregaard-aksjen

Les på E24+

Nå kan du ta en ørliten Bezos på Oslo Børs

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Kommentar
  2. Politikk
  3. Stortingsvalg
  4. Sparegris
  5. The Economist
  6. Perspektivmeldingen
  7. Oljefondet

Flere artikler

  1. Betalt innhold

    Dette kan være Ernas siste gode kort

  2. Betalt innhold

    Retorikkeksperter: Derfor er venstresiden og Sp i vinden

  3. Slik følger du valgdramaet

  4. Tajik advarer oljenæringen mot fortsatt Høyre-styre: – En enorm usikkerhet

  5. De rikeste er overrepresentert i valg: – Uheldig for demokratiet