Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) under presentasjonen av regjeringsplattformen.

Næringspolitikk på kollisjonskurs med dynamisk grønn vekst

I 2018 igangsatte Solberg-regjeringen en totalgjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge og Forskningsrådet, i den hensikt å få mer ut av den offentlige pengebruken.

  • Lars Peder Nordbakken
    Lars Peder Nordbakken
    Økonom i den liberale tenketanken Civita
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Et stort konsulentarbeid ble nedlagt i å gå igjennom over 150 virkemidler, 18 virkemiddelaktører og 14 «eierdepartementer». Resultatet så langt har vært magert. Det er kun gjennomført en liten endring i organiseringen av eksportkreditt og eksportgarantier.

I praksis sitter vi igjen med et ureformert virkemiddelapparat med dysfunksjonelle trekk, med et sterkt innslag av selektive subsidier og en minst like markert mangel på markedskonforme spilleregler. Og jo mer penger som bevilges, desto større blir problemene med innsider-privilegier og rent seeking.

Nå har vi fått en ny regjering som også vil «gjennomgå hele det næringsrettede virkemiddelapparatet». Gjennomgangen skal denne gangen få et mer korporativt tilsnitt og «skje i tett dialog og partnerskap med bedrifter, tillitsvalgte, kommuner og fylker». Hva man sikter mot, er ikke til å ta feil av og gjennomsyrer det meste av det som er skrevet om næringspolitiske temaer i regjeringsplattformen: Det skal tilsynelatende brukes vesentlig mer penger på alt som den nye regjeringen mener vil «bidra til at norske bedrifter kan vokse».

På ekte korporativt vis skal regjeringen her «sette ned et partssammensatt utvalg som skal konkretisere tiltak og virkemidler for å nå dette målet».

Desto verre blir det når man på toppen, gjennom «forpliktende partnerskap» med næringslivet og fagbevegelsen, skal realisere sektorvise mål for klimakutt, jobbvekst og eksport. Den nye regjeringens ovenfra-og-ned-tenkning trer veldig tydelig frem på eksportområdet. Her er målet, uten videre begrunnelse og etterprøvbare premisser, «å øke norsk eksport utenom olje og gass med minst 50 prosent innen 2030». På ekte korporativt vis skal regjeringen her «sette ned et partssammensatt utvalg som skal konkretisere tiltak og virkemidler for å nå dette målet».

I tillegg kommer en økt ambisjon om å utvide og bruke det statlige eierskapet «på områder der det er av strategisk interesse for Norge» for å nå de overordnede målene om «flere i jobb, skape aktivitet over hele landet, øke eksporten og kutte klimagassutslippene med 55 prosent». Det står ingenting i plattformen om hva som ikke kan komme inn under begrepet «strategisk interesse».

I alt dette ses konturene av en ny-gammel form for overstyrende statsintervensjonisme, tilført noen oppsiktsvekkende merkantilistiske kjennetegn. Det hele får preg av en overivrig særinteressepolitikk som vitner om en alvorlig mangel på grunnleggende markedsøkonomisk dannelse.

Den politiske plattformen gir dessuten et klart inntrykk av at politikere, gjennom ulike former for korporative partnerskap, vil være i stand til nærmest å finstyre en gradvis overføring av produktive ressurser og kompetanse fra olje- og gassrelatert virksomhet til nye grønne næringer. Denne politiske pretensjonen om å ville unngå «kreativ ødeleggelse» gjennom dynamiske markedsprosesser, i en situasjon hvor «kreativ ødeleggelse» er selve forutsetningen for et verdiskapende grønt skifte, er dømt til å mislykkes i en hard kollisjon med den økonomiske virkeligheten i en åpen markedsøkonomi.

Regjeringens retoriske offensiv vil få sitt motstykke i en verdiskapende passivitet.

At Norge, i en avgjørende fase av skiftet til en grønnere, mer digital og mangfoldig økonomi, skal ledes av en regjeringskoalisjon bestående av Norges to mest strukturkonservative partier, med bindinger til sterke organiserte særinteresser, er et stort paradoks i seg selv. Når politikken i sum inviterer til så store innslag av økt statlig-korporativ styringskompleksitet, vesentlig økt offentlig pengebruk på selektive tilskudd og subsidier, samt en kraftig opptrapping i statens direkte inngrep i den økonomiske prosessen, er det virkelig grunn til å rette skarpe, kritiske blikk på det som er i ferd med å skje.

Et overordnet økonomisk problem med summen av regjeringens næringspolitiske styringssignaler er at de vil medføre at mer menneskelig og finansiell kapital og virketrang vil presses inn i politisk styrte prosesser, på bekostning av reell verdiskapende virksomhet. Regjeringens retoriske offensiv vil få sitt motstykke i en verdiskapende passivitet.

Det er ikke dette kostbare og illusoriske skiftet norsk økonomi trenger nå, men snarere en revitalisert markedsøkonomi, som, utstyrt med de riktige rammebetingelsene, vil ta oss gjennom det grønne skiftet på en produktiv måte – til vårt felles beste.

På denne bakgrunn er det heller ikke overraskende å registrere at den nye regjeringen legger opp til å vanne ut og så tvil om to av den forrige regjeringens mest formålstjenlige forslag for en innovativ grønn transformasjon: En konsekvent og effektiv økning i CO2-avgiften og en vesentlig forbedring av opsjonsordningen for ansatte i oppstarts- og vekstbedrifter.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Næringsliv
  2. Næringspolitikk
  3. Politikk

Flere artikler

  1. Vi får ikke grønn verdiskaping uten kreativ ødeleggelse

  2. Vedum får statssekretær fra PR-bransjen

  3. Bø-ordføreren tar oppgjør med «skatteflyktninger» som ikke flytter på ordentlig

  4. Få oversikt: Slik vil Støre-regjeringen endre Norge

  5. SV om regjeringsplattformen: – Altfor svak