DOBBELT: Næringsminister Jan Christian Vestre la frem statens eierskapsmelding i dag. Dette bildet er fra en annen anledning.

Ny eierskapsmelding!!!

Næringsministeren snakker i utropstegn. Men å få topplederne i statseide selskaper ned i lønn, det tror jeg ikke han får til uten bråk.

Publisert: Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

– Dette vil forandre verden, lød overskriften i NRK.

Det kunne vært tre utropstegn bak. For å formidle næringsminister Jan Christian Vestres entusiasme. Dette vil forandre verden!!!

Han har tross alt gledet seg like mye til denne dagen som til jul. Den nye eierskapsmeldingen er et «syvmilssteg for en grønnere eierskapspolitikk», sa han. Det er en frodig beskrivelse.

Det statlige eierskapet opererer i et spenningsfelt. På mange måter er staten mer forsiktig enn store, private eiere.

Det skyldes frykten for at blandingen av politikk og butikk skal senke verdien på selskapene. I mange år fantes det en såkalt «statsrabatt»: Aksjer i virksomheter hvor staten var inne, ble solgt rimeligere fordi det var en frykt for hva politiske eiere kunne finne på.

Den rabatten er en saga blott. Men det lever som et sviende minne i Næringsdepartementet. Der vokter den mektige eierskapsavdelingen over prinsippet om armlengdes avstand mellom de som styrer staten og selskapets styrer.

Eierskapsmeldingen varsler et aktivt statlig eierskap. Den er ambisiøs, men bryter ikke med de grunnleggende prinsippene for eierstyringen. Kanskje med ett unntak, som jeg kommer tilbake til.

Næringsministeren har lagt vekk den borgerlige ambisjonen om å redusere det statlige eierskapet, men er åpen for både kjøp og salg.

Regjeringen skrur på de fleste brytere, særlig knyttet til klima og bærekraft. At staten har forventninger på disse områdene er ikke nytt, men de blir flere og klarere.

Meldingen går lenger enn forrige eierskapsmelding, som faktisk ble lagt frem av undertegnede som næringsminister. Samtidig vil krav om bærekraft neppe oppfattes som særlig kontroversielt i virksomhetene.

Det står godt i stil med hvordan private eiermiljøer og store, offentlige investorer som Oljefondet, har utviklet seg. Hvorvidt det endrer verden, gjenstår å se. I så fall er det ikke fordi den norske stat ligger helt i front, men snarere fordi den følger med tiden.

Det er ett mulig brudd i meldingen. Det er forventningene til lederlønn.

Lønn fastsettes av styrene, men staten har lenge hatt forventninger også her. Noen ganger har politikerne strammet til forventningene, for eksempel for å begrense bonuser eller avskaffe for rause pensjonsordninger. Men lønnsnivået for topplederne har fortsatt å vokse.

Den store nyheten er at staten nå vil knytte lønnsmoderasjon direkte til gjennomsnittlig, kronemessig lønnsvekst for øvrige ansatte. Det kan høres tilforlatelig ut, men innebærer en stor omlegging hvis det tolkes bokstavelig.

Det betyr rett og slett en reell nedgang i lønnen (reallønn) for samtlige toppledere i de selskapene hvor staten er på eiersiden.

Et tenkt eksempel: Hvis snittlønnen i selskapet er 1 million og topplederen tjener 10 millioner, vil 4 prosent lønnsvekst hos de ansatte bety 0,4 prosent vekst for topplederen.

De har til smør på brødet og vel så det, så rent privatøkonomisk er det ikke synd på noen av dem. Men denne omleggingen kan lett føre til flere kamper mellom staten og styrene.

At styrene viser moderasjon, er én ting. At de år for år skal sette ned lederlønningene, har jeg null tro på. En uønsket bivirkning kan også bli at startlønnen går kraftig opp fordi den må ta høyde for svakere lønnsutvikling senere.

Det styrene vil gjøre er å bruke muligheten til å «følge eller forklare». De vil legge frem dokumenter på generalforsamlingene som begrunner hvorfor lederen må få høyere lønn, for eksempel samme prosentvis vekst som andre – eller enda mer.

Hvis næringsministeren skal være så hard i klypa som han gir inntrykk av i VG, betyr det at staten må stemme mot disse erklæringene i stor skala. Da er det duket for bråk.

Alternativt er strikken så slakk at de fleste tross alt får langt høyere lønn. Det blir mer moderasjon, men uten tre utropstegn bak. Kanskje ikke ett en gang.

Fasit får vi på generalforsamlingene fremover.

Jan Christian Vestre beskriver det å være toppleder i et statlig selskap som en type tillitsverv. Det er en vakker tanke. Men en omskriving av Madonna er nok nærmere sannheten: We are living in a material world, and I am a material girl ... eller middelaldrende mann.

Publisert:
Gå til e24.no