SWIX I SVEITS: Skiløper og investor Bjørn Dæhlie flytter til alpelandet blant annet på grunn av skimulighetene.

Med kjeft skal landet bygges

Hvis vi kunne kjefte oss til mer risikokapital, ville vi nærmet oss verdenstoppen i investeringer nå.

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Gjennom helgen har tusenvis av avrevne trusestrikk gitt ekko gjennom landet. Bjørn Dæhlie flytter til Sveits, og skal vi tro reaksjonene på sosiale medier, ligger det nå tonnevis av den tidligere skistjernens kolleksjon i Fretex-containere landet rundt. Et slags siste bidrag fra skihelten til fordeling, der altså, før han gjennomfører sin unasjonale, egoistiske plan.

Dæhlie er ikke den første blant dem selv vi i næringslivspressen kaller «rikingene» som flytter til Sveits, og bare den siste i en lang rekke «rikinger» som har fått kjeft i skattedebatten.

Nå kan det hende at noen av disse «rikingene» også har bidratt til verdiskaping og arbeidsplasser, og at det er noe av grunnen til at de har penger. Uavhengig av det, er det ikke synd på dem. Og som alle andre, må de forvente at folk tar til motmæle i debatten. Vi kan ikke bli helt snowflakes heller.

Men kjeften Dæhlie får, er symptomatisk for en debatt som er vridd fra økonomi til moral, og fra system til person. Det skyldes neppe at alle tilhengerne av formuesskatten har «babyhjerner», som en utflyttet investor så elegant formulerte det, men det skiller like fullt debatten om formuesskatt fra andre skattedebatter.

Debatten om formuesskatt er i ferd med å bli en ny variant av den vi har om private innslag i velferdsstaten: før handlet den om ideologiske forskjeller og praktisk politikk. Nå er det blitt en debatt om såkalte velferdsprofitører, et begrep som er full-ladet med moralsk indignasjon.

A long time ago, in a galaxy far, far away...

Det virker som en hel evighet siden VG kunne ha en ingress som denne: LO-leder Roar Flåthen er redd formuesskatten kan true norske arbeidsplasser. Hadde den bunnsolide fagforeningskaren blitt forført av høyresidens fristende sirener? Nei da. Han hadde bare lyttet til Trond Giske som ville fjerne skatten og innføre boligskatt i stedet.

Nå smalt riktignok tidligere statsminister Jens Stoltenberg (må ikke forveksles med kommende sentralbanksjef Jens Stoltenberg), døren igjen for forslaget, men diskusjonen levde. Fordi en hovedinnvending fra venstresiden var at det å fjerne formuesskatten ville koste penger, var et vesentlig poeng om inntektene kunne hentes inn på annen måte, for eksempel boligbeskatning. Det siste lukket for øvrig høyresiden døren for, mitt gamle parti inkludert.

Svært få land i OECD beskatter formue og kapital slik vi gjør i Norge. Formuesskatten er en personskatt, men betales uavhengig av hvilken inntekt den enkelte har fra virksomheten. En rekke næringslivsfolk er svært kritiske til skatten, fra Kjetting-Jan som dumpet tonnevis med kjetting utenfor skattekontoret i protest – derav kallenavnet – til den noe mer lavmælte Jakob Hatteland, gründeren bak industrieventyret Autostore.

Samtidig har forskningen ikke alltid gitt de konklusjonene formueskattens motstandere har ønsket* – men har igjen skapt egne, heftige akademiske debatter.

Alle disse eksemplene er normale politiske og faglige diskusjoner. Med unntak av å dumpe 25 tonn kjetting utenfor kemnerkontoret. Det er fargerikt ut fra alle målestokker på politisk debatt.

Les også

Bjørn Dæhlie og kona flytter til Sveits

Virkeligheten banker på

Diskusjonen om formuesskatt er også en vanlig faglig og politisk debatt. Samtidig har den blitt stadig mer personfokusert, moralsk fundert og høylytt, særlig knyttet til enkeltpersoner. Hvorvidt man blir boende i fedrelandet og betaler sin skatt med glede, gjerne med et stort smil også, har blitt en moralsk og politisk lakmustest.

Jeg kan delvis forstå det. Som en konservativ mann vil jeg aller helst ha millionærer og milliardærer som bor i hjembygda- eller byen, med en sterk følelse av at rikdom forplikter og helger som brukes på vaffelsteking for korpset fremfor moro i Monaco. Dette kulturelle likhetsidealet er viktig i Norge og for Norge, og beskriver trolig verdiskapere flest best.

Samtidig må vi også forholde oss til verden slik den er. Skattedebatten må også handle om konkurransedyktighet, investeringsnivå, risiko og økonomisk effektivitet. Til grunn må ligge det faktum at kapitalismen faktisk trenger kapitalister. Vi kan selvfølgelig skaffe oss nye om vi ikke liker dem vi har, men da kan neppe den røde løperen ut av landet være massivt mye større enn løperen inn.

Les på E24+

Milliardæren flyttet til Sveits: – Føler meg truffet av kritikken, men har ikke dårlig samvittighet

Se til selskapsskatten

En slående kontrast til diskusjonen om formuesskatten, er hvordan vi snakker om selskapsskatten som bedrifter betaler på overskuddet sitt. Mens formuesskatten skal opp, har selskapsskatten går kraftig ned. Fra 28 til 22 prosent, og enda mer ned siden 80-tallet.

Arbeiderpartiet har garantert at skattesatsen vil ligge i ro også i denne perioden.

For selskapsskatten er det en selvfølge at vi også ser til andre land. Ja, at Sverige satte nivået ytterligere ned, var en eksplisitt begrunnelse for at vi burde gjøre det samme.

Vi kan selvfølgelig mislike dypt og inderlig at selskaper ønsker å etablere seg i land med lav selskapsskatt. Vi kunne kjeftet, kalt dem unasjonale og grådige. I stedet forholder vi oss til verden slik den faktisk er.

Selvfølgelig knytter vi andre moralske forventninger til enkeltpersoner enn til selskaper. Mitt poeng er heller ikke at vi skal kaste oss med ansiktet til jorden for enhver person med penger som vil betale mindre skatt. Men kanskje vi kunne importere litt av edrueligheten i debatten om selskapsskatt også når vi diskuterer formuesskatten?

Hvor mange vil flytte?

Det finnes ikke gode tall på hvor mange som har flyttet fra Norge på grunn av formuesskatten. En undersøkelse fra skatteadvokat Ernst Ravnaas som gjengis i en Civita-rapport om norsk eierskap, peker mot at formuesskatten har betydning. Dessuten vrir de utflyttede investeringene vekk fra Norge i ettertid. Men undersøkelsen har et svært lite utvalg.

I en undersøkelse fra NHHS Consulting blant nordmenn med høy formue, svarer 63 prosent av respondentene at de vil vurdere utflytting dersom formuesskatten økes. Igjen må man tolke tallene med en viss varsomhet, blant annet fordi det er stor forskjell på hva vi kan si og hva vi faktisk gjør (husk da vi alle sa vi skulle kjøpe klimakvoter). Like fullt peker funnene mot at høyere formuesskatt kan gi færre skattytere i Norge.

Det kan være en pris de styrende politikerne er villige til å betale, men i et land med bred enighet om at vi trenger mer risikovillig privat kapital, er det i det minste et paradoks.

Eventuelt kan vi bare krysse fingrene og håpe at kjeft får flere til å snu før de når flyet til Sveits. Med kjeft skal landet bygges.

*Jeg var næringsminister og ansvarlig statsråd da rapporten ble bestilt. Det skjedde på vanlig måte i en ordinær konkurranse.

Les på E24+

– Du trenger ikke master i business med egenskapene hans

Publisert:
Gå til e24.no