BRENNER GASS: Russland brenner store mengder gass som ville ha blitt eksportert til Europa. Her fra Portovaya kompresjonsstasjon i Russland, fredag 26. august.

I Putins skygge

I 2018 var russiske selskaper sterkt til stede på energimessen i Stavanger. I år er de borte, men Putin kaster en lang skygge.

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Den mest omtalte personen på energikonferansen i Stavanger er verdens rikeste mann, Elon Musk. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj talte på åpningssermonien.

Men den som spøker i kulissene på messeområdet, er Vladimir Putin.

Som en annen Voldemort – han hvis navn egentlig ikke skal nevnes – er Putin og Russland til stede, men fraværende.

På den siste energimessen i 2018, før pandemien, okkuperte russiske selskaper som Gazprom, Gazprom Neft og Restec rundt 300 kvadratmeter utstillingsareal.

I år er det null.

Ingen russiske selskaper er til stede i de nesten 1 kilometer lange utstillingshallene.

Energipolitikk har alltid vært stormaktspolitikk. Når energipolitikk, geopolitikk og sikkerhetspolitikk møtes, kan det bli mørkt. Og stygt.

Energisikkerhet har ligget bak både militære konflikter, kupp og tette forhold til autoritære stater.

Som i 1953 da regjeringen i Iran forsøkte å nasjonalisere det Anglo-Iranske Oljeselskap. Med god hjelp fra USA og Storbritannia ble det orkestrert et kupp. Statsministeren ble arrestert, og i stedet fikk den mer medgjørlige sjahen – Irans monark – styrket sin posisjon.

Et nylig eksempel er USA og det turbulente forholdet til Saudi-Arabia.

Supermakten har dyrket et tett forhold til landet som bare kalles «The Kingdom».

Da Donald Trump var president ikke bare nektet han å fordømme det brutale drapet på journalisten Jamal Khashoggi. Ifølge amerikanske kilder sådde han aktivt tvil om egne etterretningskilder som knyttet kongedømmets de facto hersker, Mohammad bin Salman (kjent som MBS), til drapet.

Joe Biden varslet en tøffere linje mot Saudi-Arabia før han ble president. Etter valget var forholdet mellom de to allierte på frysepunktet.

Så kom energikrisen. USAs nære allierte i Europa skrek om hjelp, og saudierne satt som vanlig i en nøkkelrolle som et svært mektig medlem av oljekartellet Opec.

Fordømmelser ble avløst av Bidens nå famøse «fist bump» med nettopp MBS.

Realpolitikken hadde vunnet. Og jeg mener det ikke som en fordømmelse. Simpelthen som en nøktern konstatering.

FIST BUMP: President Joe Biden møter Saudi Arabias kronprins, oftest omtalt med initialene MBS, med en «fist bump».

Europeisk energipolitikk er blitt en krigsskueplass. Allerede på nyåret advarte det internasjonale energibyrået, IEA, om at Russland drev storpolitikk med gasseksporten til Europa.

De som fulgte markedene, hadde sett det samme i flere år. Nå er det åpenbart for absolutt alle.

Europas avhengighet av russisk gass er Putins fremste våpen og treffer midt i hjertet av europeisk økonomi.

At det i tillegg gir skyhøye kostnader for forbrukerne, og skaper en opphetet og til tider polarisert debatt, gjør våpenet desto mer virkningsfullt.

Det var mange advarsler mot for eksempel Tysklands to store gassrør: Nord Stream 1 og 2, men i et fredelig Europa var utsikten til stabile gassleveranser viktigere enn en mulig, fremtidig sikkerhetstrussel.

Tidligere statsråd Ine Eriksen Søreide illustrerte den massive endringen i utsyn under en panelsamtale på ONS.

Som forsvarsminister i 2013 bestilte hun et notat fra embetsverket om koblingen mellom sikkerhetspolitikk og energipolitikk, kunne hun fortelle.

Embetsverket i Forsvarsdepartementet var begeistret, men det var det ikke alle andre departementer som var. Hvilke, nevnte hun ikke.

I 2013 levde ideen om at Russland en dag kunne bli Nato-medlem i flere europeiske land, fortalte Søreide, som i dag er leder for utenriks- og forsvarskomiteen.

I 2014 var blant andre Rosneft, Gazprom og flere russiske verft til stede på paviljongen under ONS i Stavanger. Tidligere samme år hadde Putins styrker invadert Krim-halvøya.

Som vi nå vet, hadde klokken begynt å tikke.

Undertegnede var statsråd i samme regjering som Ine Eriksen Søreide fra 2013 til 2021.

Publisert:
Gå til e24.no