Sofie Marhaug (Rødt) under Stortingets spørretime i januar.

Myter om makspris

I en kommentar i E24 kommer samfunnsredaktør Torbjørn Røe Isaksen med en rekke påstander om makspris på strøm som ikke kan stå uimotsagt.

  • Sofie Marhaug
    Sofie Marhaug
    Stortingspolitiker for Rødt og 2. nestleder i energi- og miljøkomiteen 
Publisert: Publisert:
Dette er et leserinnlegg
Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kroniker og debattinnlegg til E24 her.

Det overordnede poenget er at markedet er bedre egnet til å sette prisen på strøm enn politisk styring. En ærlig politisk uenighet, og jeg hadde heller ikke forventet at Røe Isaksen skulle være enig med Rødt om prisregulering.  

Om E24s kommentator likevel skulle bevege seg bort fra skrivebordsteoriene om markedets fortreffelighet, og diskutere den konkrete varen – energi – kommer flere av argumentene til kort. 

Energi er nemlig ikke en hvilken som helst vare i den forstand at prisen ikke er så avgjørende for forbruket. Det går nemlig ikke an å klare seg uten energi. Statistikken over energiforbruket tyder på det samme. På tross av skyhøye priser, har ikke forbruket gått nevneverdig opp det siste året. I Nord-Norge, der prisen har vært superbillig, har heller ikke forbruket gått opp. Mye tyder på at det enkle tankeeksperimentet om at makspris vil føre til høyere forbruk ikke stemmer. Det er simpelthen fordi energi er en livsnødvendig vare. Folk kutter ut tannlege og kino før de kutter ut varme i husene.  

Påstanden om at makspris vil gi økt forbruk leder til en annen påstand: Nemlig at makspris vil gi strømrasjonering. Dette en freidig å påstå all den tid det faktisk er dagens marked som er i ferd med å skape en knapphetskrise. I utgangspunktet er Norge selvforsynt med fornybar kraft. Men gjennom tettere tilknytning til det europeiske markedet og storstilt eksport i vinter, har vi likevel stilt oss i en situasjon der vi risikerer rasjonering neste vår.  

Spekulasjon i høye priser har ikke tjent norske kunder, i alle fall ikke direkte. Selv om 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid, kommer ikke alle pengene tilbake til fellesskapet. Mange av disse selskapene driver som helt vanlige kapitalistiske selskap; de reinvesterer pengene i alt mulig. Lyse bruker for eksempel mange milliarder på mobiloperatøren Ice. Og nivået på lederlønninger og bonus konkurrerer med det private.  

Så mener Rødt likevel at et maksprisforslag må komme med en rekke forbehold, som med all annen politikk. Her er det også verdt å merke at det er forskjell på de såkalte makspriskameratene. Frp ønsker seg en makskompenasjon gjennom strømstøtten. Rødt vil ha en makspris i ordets rette forstand. Vi vil gå inn på produksjonssiden. Der vil vi bruke noen av de reguleringsmekanismene som Røe Isaksen helt riktig peker på at finnes i noen grad. Én slik mekanisme skjer gjennom at olje- og energidepartementet hvert år setter en konsesjonspris for vannkraftproduksjonen i Norge. Det er et snitt av hvor mye det faktisk koster å produsere kraft i Norge. Nå er den på 11,57 øre kilowattimen. Likevel betaler særlig folk i Sør-Norge, og enda mer i Sør-Vest-Norge, mange hundre – noen ganger tusen – mer for strømmen enn hva det koster å produsere strøm i Norge.  

Selv om 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid, kommer ikke alle pengene tilbake til fellesskapet.

Rødts forslag er å binde maksprisen til konsesjonsprisen, ved å si at den ikke skal overstige denne mer enn tre ganger. I praksis ville maksprisen da vært om lag 35 øre kilowattimen i år, og minimumsprisen – ja, det vil antakelig være konsesjonsprisen, 11,57 øre kilowattimen. Maksprisen er fortsatt en høyere pris enn det som har vært markedsprisen det siste tiåret, nemlig 33 øre kilowattimen (olje- og energidepartementets utregning), før prisene økte med mange hundre prosent.  

En slik makspris må kombineres med oppdekningsplikt for produsentene og strengere regulering av eksporten, som Rødt åpenbart er for. 

Og om noen mot formodning tror Rødt er interessert i at det skal sløses med strømmen, må de tro om igjen. Vi har mange ganger foreslått å styre kraftpolitikken strengere, for eksempel ved å forby utvinning av kryptovaluta. Strømnettet er også begrenset. En politisk oppgave fremover blir derfor å prioritere hardere hvem som får etablere seg i Norge. Det er ikke Rødt alene om å mene. Det er for eksempel en helt sentral konklusjon i Strømnettutvalgets rapport som ble lagt frem 14. juni i år.  

Rødt har også foreslått å innrette avgiftene på strøm etter forbruk: et toprissystem. Skal jeg være helt ærlig, så er jeg usikker på om forbruket vil reduseres nevneverdig. For som med så mye annet kan de rikeste alltid kjøpe seg fri. De forbruker langt mer enn folk med dårlig eller vanlig råd. Men et toprissystem vil i det minste være mer rettferdig enn flate avgifter, og det er selvsagt ikke det eneste politiske tiltaket Rødt har for å omfordele rikdom mellom fattige og rike.  

Til sist har Rødt fremmet forslag om å reforhandle styringsavtalen med Enova, for å innrette den slik at folk kan få støtte til enkle tiltak som etterisolering og varmepumper. Og vi har vært med på små og store forslag for å øke støtten til ENØK i forbindelse med behandlingen av energimeldingen i juni. For mange kan høye priser fungere som et hinder om målet er å spare strøm. Å investere i langsiktige sparetiltak koster. Nå er tiden for å hjelpe folk med å spare heller enn å overlate problemet til markedsmekanismene.

Motstanderne av makspris foretrekker en teoretisk diskusjon – rik på stråmenn og fattig på nyanser. Jeg tror vi er bedre tjent med å ta dagens situasjon på alvor, og regulere både eksporten og prisen for å unngå tomme magasiner og skyhøye priser.  

Publisert:
Gå til e24.no