Solnedgang, eller? Her ser vi Johan Sverdrup-feltet på Utsira
Det grønne skiftet

Det er typisk norsk å være fossil

Mens Europa jobber med fornyet styrke for å bli kvitt fossil energi, er avhengigheten av russisk gass blitt et argument for å lete etter mer fossil gass i Norge.

  • Anne Marit Post-Melby
    Anne Marit Post-Melby
    Fagansvarlig industri i Miljøstiftelsen ZERO
Publisert: Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Det grønne skiftet haster mer enn noen gang. Europeisk sikkerhet krever at medlemslandene gjør seg uavhengige av olje og gass, og nå akselereres både fornybarutbygging og energieffektivisering. Forrige uke satte til og med den nederlandske olje- og gassorganisasjonen NOGEPA «en ny kurs for den nederlandske olje- og gassektoren». Dette er søsterorganisasjonen til Norsk olje og gass, og skal under sitt nye navn Element NL fokusere på energiomstilling, elektrifisering og et «utvidet produsentansvar». Navneendringen er ikke så viktig. Det er den uttalte forpliktelsen til å gå mye lenger for omstilling og utslippskutt i verdikjeden til olje og gass som bør motivere norske politikere til også å våge å sette ny kurs.

EU-kommisjonen foreslo nylig å heve fornybarmålet for 2030 til 45 prosent. Mens diskusjonene og ny politikk i Europa handler om å få fortgang i overgangen fra fossilt til fornybart og hvordan avkarbonisere verdikjeden til fossil olje og gass, er allerede debatten om elektrifisering og utslippskutt fra norsk olje- og gassproduksjon konfliktfylt. Kontrasten er stor.

Regjeringen bør bruke det nye handlingsrommet i Europa og i norsk politikk til å få fart på de grønne industriløftene på områder som havvind, karbonfangst og -lagring (CCS) og hydrogen. Regjeringen bør også gripe muligheten til å utvikle en grønn, norsk leverandørindustri klar til å levere til et enda raskere voksende europeisk marked. I tillegg bør regjeringen bruke det nye handlingsrommet til å innføre nye virkemidler for en olje- og gassnæring i omstilling.

Vi har tre forslag til hvordan dette kan gjøres i praksis.

  1. Ingen offentlige midler til å lete etter fossil olje og gass
    Å bruke krigen i Ukraina som et argument for å lete etter mer olje og gass, er svært uheldig. På litt lengre sikt vil krigen akselerere etterspørselen etter fornybar kraft. Ingen nye olje- og gassfelt har noen som helst relevans for energisikkerhet de neste ti årene. Derfor bør også Norge med fornyet styrke satse på fornybare løsninger. Det er ikke lenger et radikalt budskap: Både IEA og FNs klimapanel har innstendig bedt alle verdens land om å stoppe å lete etter ny olje og gass. Vi har funnet mye mer enn vi trenger og verden tåler om vi skal klare å begrense den globale temperaturøkningen til godt innenfor 2 grader. Dessuten vil det være gunstig for konkurransekraften i norsk næringsliv om offentlige midler heller blir brukt til omstilling, enn til å stimulere ulønnsom oljeleting.
  2. Innfør en omstillingsavgift for produksjon av olje og gass
    SV sørget for noen gode gjennomslag for klima og miljø i enigheten om statsbudsjettet i fjor. Én av disse var å utrede en omstillingsavgift, som en del av en klimaavtale med petroleumsnæringen i Norge. En slik avgift vil redusere klimarisikoen i norsk olje og gass, ved å gjøre den marginalt mindre lønnsom. Samtidig vil avgiften bidra til proveny som kan finansiere olje- og gassnæringens egne utslippskutt, og også klimaløsninger i andre sektorer hvis avgiften blir høy nok. Trygghet og forutsigbarhet i finansieringen av klimaløsninger i petroleumssektoren vil bidra til både omstilling og næringsutvikling.
  3. Krav om «karbonretur» for olje og gass
    Vi kjenner det fra produkter som plast, tobakk, snus og batterier: Produsenter er ansvarlig for å håndtere avfallet som oppstår etter bruk. Det kalles produsentansvar og innebærer et økonomisk ansvar for å rydde opp etter seg. Det samme bør gjelde for det største avfallsproblemet vi har skapt oss: CO2 fra bruk av fossil olje og gass. Et første steg til et slikt produsentansvar for olje og gass bør være å innføre den nevnte omstillingsavgiften, som blant annet bør finansiere lagring av CO2. Neste steg bør være et lovpålagt krav. Dette vil bidra til en raskere utvikling av CO2-lagring og CCS som nye næringsmuligheter i Norge.

I Europa kalles dette «Carbon Takeback Obligation». I Norge kan vi for eksempel kalle det karbonretur. Produsenter og importører av fossil olje og gass blir pålagt et utvidet produsentansvar for å deponere en andel av CO2-utslippene produktene bidrar til (sine scope 3-utslipp). Denne andelen bør starte på 10 prosent, og må gradvis øke til 100 prosent i et nullutslippssamfunn. 10 prosent av CO2-utslippene fra norsk olje og gass tilsvarer cirka 40 millioner tonn CO2, altså cirka 80 prosent av de totale utslippene her hjemme i Norge. Dette viser hvor stor klimabelastning norske produkter fører til når det brukes i utlandet. Og hvorfor økt hastighet i overgangen fra fossilt til fornybart er så viktig i Europa.

Regjeringen har i Hurdalsplattformen satt ambisiøse mål om å kutte utslipp i Norge med 55 prosent innen 2030. Det er mulig med dagens teknologi. Men da må regjeringen også vise at de mener alvor, og både lovfeste sitt eget mål og vedta politikk som sannsynliggjør det. Det er også nødt til å bety nye politiske grep som treffer norsk olje og gass. Å slik ta ansvar for fossilavhengigheten vår vil ikke bare styrke omdømmet vårt internasjonalt, det vil også styrke konkurransekraften og omstillingen i norsk næringsliv på lengre sikt.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Det grønne skiftet
  2. Gass
  3. Havvind
  4. Karbonfangst
  5. CO2
  6. Hydrogen
  7. Omstilling

Flere artikler

  1. Zero: Regjeringens politikk bommer grovt på klimamålet

  2. Forbud mot billig kjøtt og rødt kort til utslippslandene. Her er ukens oppsummering.

  3. Utslippene må nå topp i 2025: Norge vil bygge minst 30 olje- og gassprosjekter

  4. Norge henger etter egne klimamål: – Dritt lei

  5. Gullrush for olje og gass: – En bortkastet sjanse