«Alexander L. Kielland» ble undersøkt i Gandsfjorden i Stavanger etter at den ble snudd høsten 1983.

Egil Eriksson

Like før forskere ville om bord i «Kielland» for å undersøke spor etter en eksplosjon, ble plattformen senket

I nattens mulm og mørke ble en metallstump skåret av et av stagene til «Alexander L. Kielland»-plattformen. Analyser viste klare indikasjoner på en eksplosjon. Nå har Riksrevisjonen fattet interesse for eksplosjonsteorien i sin gjennomgang av «Kielland»-ulykken.

  • Tor Gunnar Tollaksen (Stavanger Aftenblad)
Publisert:,

Det er en av forskerne ved Universitetet i Oslo som nå skriver til Riksrevisjonen i tydelige ordelag at «Kielland» med stor sannsynlighet var utsatt for en eksplosjon.

– Eksplosjonen på plattformen kunne ha oppstått som følge av at en av sveisegassflaskene gikk i stykker eller at det var eksplosjoner av eksplosiver som anvendes ved slokning av store gass- og oljebranner ved hjelp av blåsemetoden. Etter å ha sett bruddene var vi overbevist over at årsaken til katastrofen var en eksplosjon. Eksplosjonen kunne ha ristet konstruksjonen slik at sveisesømmene i stag D6 også kunne ryke, og resten falt sammen i en dominoeffekt, skriver sivilingeniør Przemyslaw Zagierski et brev til Riksrevisjonen.

Det var Riksrevisjonen som tok kontakt med Zagierski tidligere i vinter og ville intervjue han om funnene som indikerte mulig eksplosjon på «Kielland». Zagierski arbeidet ved fysisk institutt på Universitetet i Oslo hvor han på oppdrag undersøkte en del av D4-staget på «Alexander L. Kielland» i 1983.

Nylig skrev Aftenbladet om omfattende arbeid på plattformen like før den havarerte.

NTNU-professor Torgeir Moan satt i granskingskommisjonen etter «Kielland»-ulykken.

Ellen Kongsnes

Plattformen ble senket

Undersøkelsene viste klare indikasjoner på at det var spor etter en eksplosjon i skråstaget D4 på «Alexander L. Kielland». Men for å verifisere disse indikasjonene ytterligere, sto Zagierski klar med et studentteam for å jobbe videre med forsøkene.

– Med en gruppe av nye studenter ville vi dra til Stavanger for å finne det mest deformerte av eksplosjonsstedet, men plattformen var borte, den ble senket, og vi ble forbauset av at så masse verdifullt stål ble tapt, skriver Zagierski i brevet.

Han legger til at han ved lanseringen av boka «Alexander L. Kielland»-ulykken: Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene», hvor han var invitert til et møte for å legge fram sine undersøkelser våren 2017, ble avbrutt på en ubehagelig måte av Torgeir Moan. Moan var granskingskommisjonens tekniske ekspert i sin tid. Moan har ikke svart på Aftenbladets henvendelser i sakens anledning. Han har de siste årene vært granskingskommisjonens talsmann utad etter at kommisjonens leder, Thor Næsheim, døde.

Etter å ha sett bruddene var vi overbevist over at årsaken til katastrofen var en eksplosjon (Przemyslaw Zagierski)

Stavanger trodde dagen etter ulykken at den var forårsaket av en gasseksplosjon.

Stavanger Aftenblad den 28. mars 1980, faksimile.

Stavanger Drilling lanserte eksplosjon

«Alexander L. Kielland» havarerte i Nordsjøen 27. mars 1980. 123 mennesker døde og 89 ble reddet. Dagen etter ulykken lanserte rederiet Stavanger Drilling som eide «Kielland» at ulykken kunne skyldes en eksplosjon. Fredag den 28. mars 1980 uttalte nemlig Alf Kaasen, direktør i Stavanger Drilling, og plattformsjefene Kjetil Hauge og Odd Halvorsen på «Alexander L. Kielland» at det måtte ha skjedd en eksplosjon om bord på plattformen som forårsaket katastrofen.

De trakk fram at det nylig var installert sveiseanlegg om bord på «Kielland», etter pålegg fra Sjøfartsdirektoratet. Det var Unitor Offshore i Sandnes som sto for monteringen av anlegget.  

– Men hvis det virkelig har skjedd en eksplosjon her, så har trolig to av de seks stagene som stiver av D-søylen røket tvers over. Dermed har søylen vridd seg og gått i stykker, mente Kaasen, Halvorsen og Hauge.

Kjell Willy Rolandsen i Unitor mente at en eksplosjon i gassveiseanlegget var utelukket, men han føyde til at det var lovlig å bringe to gassflasker rundt på plattformen. Han anså det som utelukket at disse skulle ha eksplodert.

Les også: 40 år etter «Kielland»-ulykken stiller overlevende og etterlatte fortsatt spørsmål. Hvorfor?

Det hører med til denne historien at neste dag, så trakk direktør Alf Kaasen tilbake antagelsen om gasseksplosjon:

– Ut fra den som ble vist i norsk fjernsyn, mener jeg å kunne slå fast at det ikke har vært en eksplosjon om bord. Dersom det var det nye gassanlegget som eksploderte, ville bruddet ha vært et annet sted enn det som er tilfelle, sa Kaasen i Aftenbladet lørdag 29. mars 1980.

Kaasen understrekte gassanlegget, men ikke gassflasker som det altså var mulig å flytte rundt etter hvor dette var nødvendig.

Fortsatt er mange spørsmål uavklarte etter «Kielland»-ulykken. Tidligere «Kielland»-dykker Jim Rune Petterson, til venstre, og skipsingeniør Nils Gunnar Gundersen er noen av de som har engasjert seg i saken. Her ser de avrevne stagdeler fra plattformen på Oljemuseets magasin høsten 2019.

Jarle Aasland

Sjekket ikke under vann

Det som på mange måter begravde sporet om eksplosjon på «Kielland» i første omgang, var granskingskommisjonen selv. Granskingskommisjonen ble satt ned den 28. mars, og mandag den 31. mars 1980 besøkte kommisjonen den avrevne D-leggen som lå i Linesundet i Åmøyfjorden utenfor Stavanger.

Med seg hadde kommisjonen ekspert Kristen Rønning fra våpenskvadronen på Sola hovedflystasjon som skulle komme med en uttalelse om mulig sprenging som medvirkende årsak til havariet.

Rønning konkluderte med følgende den 1. april 1980:

– Etter de visuelle undersøkelser jeg foretok på og i nærheten av de tilgjengelige bruddsteder, kan jeg bekrefte at ingen deler av den undersøkte konstruksjon bærer tegn på skader forårsaket av eksplosivladninger, skrev Rønning i sitt notat, hvor han selv understreket «de tilgjengelige bruddsteder».

På bakgrunn av dette notatet fra våpenekspert Kristen Rønning, konkluderte granskingskommisjonen med at det «Alexander L. Kielland» ikke kunne ha vært utsatt for en eksplosjon.

Tor Gunnar Tollaksen

Men allerede dagen før skrev granskingskommisjonen i sitt arbeidsnotat den 31. mars:

«Ut fra en overflateinspeksjon mente sprengningseksperten – kaptein Rønning – med så godt som med sikkerhet å kunne fastslå at noen eksplosjon eller noen form for sabotasje kan utelukkes.»

I granskingskommisjonens rapport, som ble levert i mars 1981, skrev kommisjonen følgende om eksplosjon:

«Rapporten og dens vurderinger er begrenset til den type ulykke man her har stått overfor. Rapporten beskjeftiger seg således ikke med andre ulykkessituasjoner, f.eks. eksplosjonsulykker. Enhver rimelig tids ramme for arbeidet ville i så fall ha blitt overskredet.»

For mange har granskingskommisjonens rapport ført til flere spørsmål, og noen jakter flere svar på hva som skjedde.

Den avrevne D-leggen på «Alexander L. Kielland» ble slept inn til Åmøyfjorden i Stavanger i slutten av mars 1980.

Egil Eriksson

Den nye eksplosjonsteorien

Men det var først det som skjedde etter at plattformen var snudd, tre år senere, som ga liv til eksplosjonsteorien. Kort fortalt gjorde de sakkyndige ekspertene til «Kielland-fondet», de pårørendes organisasjon som Odd Kristian Reme ledet, funn som de mente var relevante å gå videre med.

Sivilingeniørene Ole Chr. Østlund og Knut Børseth fant utskårede hull i D4-staget, hull i dekket og dramatiske brudd i D4-staget som skilte seg klart ut fra de andre bruddene. Østlund hadde vært leder for snuoperasjonen av «Kielland» våren 1983, men plattformen ble altså først snudd i september 1983.

– Da Østlund og Børseth gikk om bord og fant indikasjoner på eksplosjon i D4-staget på undersøkelser etter at riggen var snudd, var dette helt nytt og noe ingen hadde tenkt på tidligere. De tok bilder av det de så. Fra undersøkelsene Statoil gjorde for kommisjonen viste det seg at i en skjematisk framstilling av de seks stagene som var revet av, kunne fem av stagene rettes ut og settes sammen igjen, mens D4 hadde ender som var som blåst bort, forklarer Reme til Aftenbladet.

Her kan du lese mer om den dramatiske hendelsen i Nordsjøen i 1980.

D4-staget skilte seg ut ved at bruddstedene ikke kunne settes sammen igjen, noe som kjennetegner et mekanisk brudd.

Statoil-rapporten

Det horisontale staget D-E hadde bruddflater som passet sammen.

Statoil-rapporten

Skråstaget D3 hadde bruddflater som passet sammen.

Statoil-rapporten

Skjematisk framstilling av stagdeler på «Kielland». D4-staget var et skråstag fra D-leggen og opp til undersiden av plattformen. D6-staget hvor granskingskommisjonen fant tretthetsbrudd, var et horisontalt stag under vann.

NOU 1981: 11

Dette var i september 1983. Granskingskommisjonen, som allerede hadde funnet årsaken til katastrofen i sin rapport fra mars 1981, viet ikke mye tid til riggen etter at den var snudd. Men det gjorde en stor gruppe franske eksperter. De skar av et stykke av D4-staget helt øverst, en bit som hang igjen etter at D-leggen hadde røket av. Denne biten av D4-staget ble oppbevart på Dusavik-basen hos Randaberg sveiseindustri før det ble tatt videre med til Frankrike.

En sen høstkveld i 1983, etter at mørket hadde lagt seg, var det her Ole Chr. Østlund og Odd Kristian Reme dukket opp i en folkevognbuss. Det var politivakt på dette staget, men politivakten var som forduftet. Reme og Østlund fikk hjelp av en på stedet til å skjære en god bit av staget og lempet det inn bak i bilen. Reme har senere fortalt at han trodde hver eneste buss fulgte etter dem på vei til en gode venn som oppbevarte staget til det ble fraktet videre med tog til Oslo.

I Oslo var det Østlund og NRK-journalist Bjørn Nilsen som besørget videre transport til Universitetet og fysisk institutt. Her ble bitene undersøkt av Zagierski, som var under ledelsen av professor Jon Gjønnes.

Det er flere underlagsrapporter til granskingskommisjonens hovedrapport fra 1981.

Jarle Aasland

De fant bainitt, som viste at stålet hadde vært gjennom sterk oppvarming med påfølgende rask nedkjøling. De fant såkalte tvillinger i ferritt i stålet som viste at stålet hadde vært gjennom en rask deformasjon. Forskerne så klare tegn på eksplosjon, men flere prøver måtte til for å få dette dokumentert. Ut fra det de hadde undersøkt, mente de det var hensiktsmessig med ytterligere undersøkelser.

Ved en senere anledning ble det gjort en kontrollert eksplosjonstest ved Raufoss ammunisjonsfabrikk på en stålbit fra D4 for å få en struktur som kunne sammenlignes med strukturer i andre bruddsteder. Funnet bekreftet tvillinger.

Kommisjonen hadde med seg en sprengingsekspert blant annet under gransking av D-søylen i Åmøyfjorden. Han slo fast at det overhodet ikke var tegn til eksplosjon (Kommisjonsleder Thor Næsheim)

«Alexander L. Kielland» fotografert i februar 1980.

Privat

Irritert kommisjonsleder

NRK-journalist Bjørn Nilsen fulgte utviklingen i saken tett og laget reportasje høsten 1983, og senere dokumentar, om funnene. Medieomtalen om eksplosjonsteorien, gjorde Thor Næsheim, leder av granskingskommisjonen, irritert, som han uttrykte det i Aftenbladet. Han uttalte:

– Vi har naturligvis nøye undersøkt om det var en eksplosjon om bord. På side 55 i vår rapport står det ettertrykkelig at ingen ting tyder på at det har vært en eksplosjon om bord. Kommisjonen hadde med seg en sprengingsekspert blant annet under gransking av D-søylen i Åmøyfjorden. Han slo fast at det overhodet ikke var tegn til eksplosjon, sa Næsheim og understreket videre at D4 hadde vært gjenstand for nøye vurderinger uten at det var antydet at eksplosjon hadde skjedd.

Eksperten som Næsheim viste til var altså Kristen Rønning som ut fra en visuell overflateinspeksjon ikke så tegn til eksplosjon. Men D4 lå under vann og var ikke synlig. Og på side 55 i granskingskommisjonens rapport nevnes sveisesentralen om bord, hvorpå granskingskommisjonen skrev at «det er ingenting som tyder på at det har vært eksplosjon eller brann i tilknytning til denne, eller andre installasjoner om bord».

Granskingskommisjonen fulgte ikke opp eksplosjon-sporet i sin tilleggsrapport enn snuingen.

Foto av granskingskommisjonen som gjorde undersøkelser etter at plattformen var snudd i 1983. Fra venstre Kjell Straume, teknisk sekretær, Jan Strømme, Torgeir Moan, formann Thor Næsheim, Per Bekkvik og Sivert Øveraas.

Knut S. Vindfallet

Kritikk av kommisjonen

Under snuingen høsten var Erlend Asdahl, tidligere stortingsrepresentant fra Sp, en av de som var forundret over granskingskommisjonens manglende interesse for undersøkelser av den snudde riggen og var kritisk til at kommisjonen «visste alt på forhånd» og ikke så behov for videre undersøkelser.  

– Jeg har aldri opplevd at den som går ut og lete for å finne noe, finner noe nytt om han går med baken foran, sa Asdahl til NRK og mente at det var all grunn til å stille spørsmål til granskingen.

Kommisjonsleder Thor Næsheim svarte kategorisk at det ikke var mer å finne. Han var heller ikke redd for at franskmennenes grundige undersøkelser av riggen etter at den var snudd.

Svaret kom muligens i 1991 da Phillips Petroleum og Norsk Oljeforsikringspool frafalt erstatningskravet på over 700 millioner kroner overfor de franske interessene.

To andre eksperter, som «Kielland»-fondet utfordret Aftenposten til å finne, kom fra henholdsvis forsvaret og Kripos. Nils Leif Nilsen fra forsvaret og Nils G. Skarning, tidligere teknisk sjef i Kripos, støttet muligheten for eksplosjon og anbefalte videre undersøkelser. Nils G. Skarning sa til Dagbladet i 1984 at det kunne ha vært en ulykke med gass eller at det kunne ha blitt brukt sprengstoff. Han sto fast ved dette da han siste gang uttalte seg om saken i et større oppslag i Rogalands Avis i 2005:

– Sammen med fysisk institutt på Universitetet i Oslo fant vi svært klare indisier på at «Kielland» hadde vært utsatt for en eksplosjon. Det så vi ut av formen på metallbitene og at metallet hadde endret farge. I det hele tatt synes jeg det ble gjort svært lite for at vi skulle komme til bunns i saken, sa Skarning.

Selv satte Odd Kristian Reme og «Kielland»-fondet i november 1983 alt inn for at riggen ikke skulles senkes. Reme fikk med seg opposisjonsleder Gro Harlem Brundtland fra Ap for å få flertall for at måtte hogges opp. Han trodde han hadde lyktes, helt til meldingen kom om at statsminister Kåre Willoch hadde satt foten ned og gjort det klart overfor regjeringspartnerne KrF og Sp at han gikk av om de stemte mot senkning.

Dykkere som har stått fram de siste årene forteller også at «Kielland» hadde rust på flere bruddsteder.

Odd Kristian Reme og Ole Chr. Østlund ved enden av D4-staget som de mente det var grunn til å tro hadde eksplodert.

Stavanger Aftenblad den 14. november 1983.

Konkluderte uten å ha sett på staget

Saken om mulig eksplosjon på «Kielland» ble anmeldt til politiet av Ole Chr. Østlund og «Kielland»-fondet i 1987 på bakgrunn av undersøkelsene som Universitetet i Oslo hadde gjort, en ny rapport fra Sintef i Trondheim og uttalelsene til de to sprengningsekspertene. Statsadvokat Åsmund Norheim i Rogaland mente det ikke var grunn til å starte ny etterforskning.

– Ingenting av det som er presentert hittil har gitt oss grunnlag for å tvile på granskingskommisjonens konklusjon om at ulykken skyldtes tretthetsbrudd, svarte Norheim på Aftenbladets spørsmål i 1987 om hvorfor ikke eksplosjon var blitt etterforsket.

Sprengningseksperten hadde altså ikke sett på staget i det hele tatt siden dette befant seg under vannet da politiet og granskingskommisjonen brukte ekspertens uttalelse til å konkludere med at eksplosjon ikke kunne ha skjedd.

I samme anledning svarte politietterforsker Torbjørn Knutsen følgende på den manglende oppfølgingen av dette sporet:

– Jeg kan opplyse at muligheten for sabotasje ble vurdert like etter at ulykken hadde funnet sted. Vi hadde med oss en sprengningsekspert fra forsvaret. Han fant ingen indikasjon på eksplosjon, sa Knutsen.

Hvorpå Aftenbladet spurte om sprengningseksperten så nærmere på D4-staget, eller om han så det overhodet?

– Det vet jeg ikke, svarte Knutsen.

Sprengningseksperten hadde altså ikke sett på staget i det hele tatt siden dette befant seg under vannet da politiet og granskingskommisjonen brukte ekspertens uttalelse til å konkludere med at eksplosjon ikke kunne ha skjedd.

På spørsmål fra Aftenposten i oktober 1983, sa Statoils Bjørn Lian, som gjennomførte de metallurgiske undersøkelsene, at stagene som ble bragt til Statoils laboratorium ikke ble undersøkt med tanke på en mulig eksplosjon. Mens kommisjonsleder Thor Næsheim bekreftet at sprengningseksperten ikke hadde anledning til å se på D4-staget som da pekte ned i sjøen.

I et brev den 4. november 1983 viste Næsheim til spørsmål om det var aktuelt å begjære nye undersøkelser, til det var svaret nei. Næsheim begrunnet dette med at kommisjonen tidligere hadde undersøkt spørsmålet om det hadde funnet sted noen eksplosjon og kommet til at «det ikke er det minste tegn på at noe slikt har skjedd».

Denne konklusjonen kom kommisjonen altså fram til uten at det aktuelle staget var blitt undersøkt, noe Næsheim selv hadde bekreftet.

Utdrag fra Aftenposten den 25. oktober 1980. Utklippet er hentet fra «Kielland»-fondet.

Utdrag av Thor Næsheims brev den 4. november 1983.

Eksplosjonsteorien i sin opprinnelige form ble aldri fulgt opp av endelig avklarende undersøkelser (Odd Kristian Reme, «Kielland»-nettverket)

Forsvant i konspirasjonen

I 1992 ga Ole Chr. Østlund ut boka «Sabotasjen mot «Kielland», hvor han argumenterte for at det var en villet handling som senket «Kielland». Fra sin start i 1983 hadde eksplosjonsteorien dermed utviklet seg til å bli en spektakulær konspirasjonsteori med sabotasje som hovedingrediens.

Odd Kristian Reme, som i dag leder «Kielland»-nettverket mener i dag at det ble et problem for den først seriøse eksplosjonsteorien at den etter hvert ble satt i sammenheng med en villet sabotasje. Det gjorde at eksplosjonsteorien i sin opprinnelige form ikke lenger ble tatt seriøst. Den endte dermed opp uten endelig konklusjon. Reme understreker at det ikke har vært diskusjon om tretthetsbruddet i D6.

D4-staget var vridd på en helt annen måte og hadde helt andre bruddflater enn de andre stagene fra plattformen.

Privat

– «Kielland»-fondet reduserte sin egen troverdighet i den tiden fordi vi gikk langt ut i det som var en spekulativ teori som bidro til å svekke tilliten. Eksplosjon ble den gang tolket som en villet handling, men vi var ikke åpne for at dette rett og slett kunne ha skjedd for eksempel som en arbeidsulykke med gassflasker i lukkede stag. For meg har det vært en viktig selvkritisk refleksjon i ettertid, sier Reme.

«Kielland»-nettverket har også bedt Riksadvokaten gjøre nye avhør i «Kielland»-saken.

Eksplosjon ble den gang tolket som en villet handling, men vi var ikke åpne for at dette rett og slett kunne ha skjedd for eksempel som en arbeidsulykke med gassflasker i lukkede stag (Odd Kristian Reme)

Leder av «Kielland»-nettverket Odd Kristian Reme mener eksplosjonssporet bør avklares en gang for alle, gjerne av en ny granskingskommisjon. Her er han ved 40 årsmarkeringen for «Kielland»-ulykken ved monumentet «Brutt lenke» på Smiodden i Stavanger.

Jarle Aasland

– Spørsmål som bør besvares

I dag er klimaet og åpenheten en helt annen i «Kielland»-saken. Det har blitt rom for å belyse spørsmål på nytt og se på ting med nye øyne. Reme mener derfor at videre undersøkelser og svar på eksplosjonsteorien vil være interessant. Han er glad for at Riksrevisjonen ser ut til å gå grundig til verks i sine undersøkelser. Reme framholder at målet er en helt ny «Kielland»-gransking.

– Eksplosjonsteorien i sin opprinnelige form ble aldri fulgt opp av endelig avklarende undersøkelser. Den står i dag på samme sted som den gjorde da den ble avvist av påtalemyndigheten i 1987, selv om det altså var klare indikasjoner på en eksplosjon. Så lenge disse bitene finnes og er intakte, så er det mulig å finne svar.

– Franskmennene satt på resten av stumpen, men det er ikke kommet fram hvilke undersøkelser de gjorde på dette. Dette er et av de spørsmålene, som sammen med en rekke andre spørsmål i saken, som vil være interessante og viktige for det vi mener bør bli en ny, omfattende gransking av saken, sier Reme.

Metallbiter som ble undersøkt, skal fortsatt finnes på Universitetet i Oslo.

Sikkerhetsekspert Torvald Sande og Bjørn Lian, som ledet de metallurgiske undersøkelsene etter ulykken, er to av de som mener det vil være relevant å bruke et dataprogram for endelig å avklare bruddrekkefølgen på «Alexander L. Kielland».

Marie von Krogh

– Hvorfor forske?

I boka «Alexander L. Kielland»-ulykken: hendelsen, etterspillet, hemmelighetene skriver Ellen Kongsnes at det hadde oppstått en faglig disputt mellom Universitetet i Oslo, hvor professor Jon Gjønnes og forsker Przemyslaw Zagierski jobbet, og Sintef-miljøet i Trondheim. I et brev til Statsadvokaten i 1987, avsluttet Sintef-professor Tor Grong med:

«Eksplosjonsteorien må fremdeles karakteriseres som høyst spekulativ».

Dette skjedde etter at Statsadvokaten hadde bedt Sintef om en ekspert gjennomgang av opplysningene som Ole Chr. Østlund hadde sendt inn i forbindelse med politianmeldelsen i 1987. Sintef avviste funnene og fant ingen indisier på eksplosjon. I boka vises det også til NTNU-professorene Carl Martin Larsen og Torgeir Moan som avviste teoriene fra Oslo og mente at det oppsto en energioverføring i stålet etter at første stag knakk.

Til Dagbladet i 1984 sa professor Jon Gjønnes ved Universitetet i Oslo at funnene var uhyre interessante og helt nye sammenlignet med det materialet «Kielland»-kommisjonen hadde hatt:

«Mest sannsynlig har de strukturer vi har funnet oppstått under voldsom varmeutvikling. Det synes noe søkt å tro at materialet det her er snakk om kan ha blitt over 880 grader og dermed rødglødende bare ved avrivning.»

I sitt brev til Riksrevisjonen gjør Przemyslaw Zagierski oppmerksom på at vitenskapelige undersøkelser alltid skal basere seg på flere forskergrupper med lignende resultater før en felles konklusjon kan trekkes. Han skriver at han var en del av en opplæringsinstitusjon, ikke et forskningsinstitutt og at det ikke var noe budsjett til å utføre videre undersøkelser. Derfor var det ingen overraskelse for dem at professor Tor Grong i 1987 forbød videre undersøkelser.

Han avrunder skrivet til Riksrevisjonen med at han har gjort alt han kunne og ønsker å avslutte saken om «Alexander L. Kielland»-plattformen, samtidig tillater han seg å filosofere litt:

– Hvorfor forske? Det er å finne noe nytt. Man kan ikke stoppe tankene. Man kan enten hjelpe vitenskapelige undersøkelser eller man kan forstyrre.

Her kan du lese mer om

  1. Alexander L. Kielland-ulykken
  2. Oljepris
  3. Odd Kristian Reme
  4. Universitetet i Oslo
  5. Stavanger

Flere artikler

  1. Betalt innhold

    «Kielland»-ulykken: Nye tilgjengelige arkivdokumenter gir et helt nytt innblikk

  2. Betalt innhold

    40 år etter «Kielland»-ulykken: Overlevende og etterlatte har ett spørsmål

  3. Frykter konkursras i USAs skiferolje

  4. Annonsørinnhold

  5. Professor tviler på at Trump og Opec kan redde oljeprisen: – Vi er i en annen verden nå

  6. Trump truer med oljetoll