Tirsdag møtte president Vladimir Putin de russiske atletene som skal være med i OL om få uker, men er flere kamper enn dem om medaljer som utkjempes denne vinteren.
Ukraina-krigen

Russland har et viktig pressmiddel: Gass til Europa

Russland vil reversere utviklingen etter den kalde krigen, og anklages for å bruke gasseksport i et utenrikspolitisk spill. You want it darker? Velkommen til den nye hverdagen.

  • Torbjørn Røe Isaksen
    Torbjørn Røe Isaksen
    Samfunnsredaktør
Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Det er mange tråder som samles i den massive russiske militæroppbyggingen på grensen til den tidligere sovjetrepublikken Ukraina:

  • Russlands ambisjon om å gjenvinne full kontroll over sin egen interessesfære
  • En historisk diskusjon om hva Vesten sa og lovet da Muren falt og Sovjetunionen ble historie
  • Europas avhengighet av importert gass fra nettopp Russland, og spenningen mellom energiforsyning og sikkerhetspolitikk eksemplifisert gjennom kontroversene rundt Nord Stream 2

De russiske kravene, potent støttet opp med en massiv militær tilstedeværelse, er en direkte utfordring til NATO og amerikanerne. Det er intet nytt at Russland blander seg inn i nære naboland. Ja, det har tilsynelatende vært en del av russisk utenrikspolitikk å utnytte uro i nærområdene for å fremme egne interesser. Men kravene de nå fremmer – intet mindre enn en reforhandling av den orden som ble skapt etter den kalde krigen – er skamløst freidige.

Les også

Den politiske Kong Midas

Tidspunktet er neppe tilfeldig. For bakenfor overskriftene om Europas største sikkerhetspolitiske krise på lang tid, spøker bildet av en fremtid hvor USA og Vestens relative innflytelse blir mindre, og hvor USA gradvis trekker seg tilbake fra Europa. Leonard Cohen sa i et intervju en gang at «oh, by the way, you’re not going to like what comes after America», og kanskje er det akkurat det vi nå ser konturene av. Som kanadieren også synger (i låten som brukes i TV-serien som inspirerte fjorårets mest omtalte festinvitasjon): «You want it darker?»

Vel, dette kan være nok en forsmak på den nye normalen. USA er fortsatt verdens eneste supermakt, men Pax Americana er skjørere enn før. Vesten vil utfordres i stadig større grad både økonomisk, politisk og sikkerhetspolitisk, enten kamparenaen er digital kontroll, Ukraina, Taiwanstredet eller Afghanistan. Utfordringen vil komme fra både stormakter som Russland og Kina, og fra mellomstore og mindre stater, som alle kjenner igjen tegn på svakhet og usikkerhet når de ser det.

Denne uken har det vært uro på verdens børser. Selv om noen analytikere også har pekt på Ukraina som en del av ligningen, skyldes det i overveiende grad frykten for at mange år med «lav, lavere, lavest, null»-rentepolitikk trolig er over. Men som Paul Donovan, sjeføkonom i den sveitsiske banken USB, sier til analysestedet Barron’s, er det en tendens til at «markedet ikke priser inn ekstreme hendelser, spesielt når de er av militær art». Han føyer lakonisk til at det er en viss presedens for dette. Da arvingen til den østerriksk-ungarske tronen, Franz Ferdinand, ble skutt 28. Juni 1914, ga det absolutt ingen utslag da den amerikanske børsen åpnet dagen etter. En måned senere var børsen stengt, og sivilisasjonskollapsen som var den 1. verdenskrig hadde begynt.

Ingen forventer en storkrig i Europa. Vi er ikke der. En full invasjonskrig er en mulighet, men på et begrenset geografisk område. Også det regnes som en mulighet, men ikke det mest sannsynlige scenarioet. Likevel vil usikkerheten kunne prege europeisk politikk i lang tid fremover, ikke minst på energiområdet. Russland eksporterer omtrent 35 til 40 prosent av all gass som brukes i Europa, og er dermed viktig for hvordan gassprisene utvikler seg. Det har i lang tid vært påpekt hvordan Europas avhengighet av russisk gass også har en sikkerhetspolitisk side, noe som ikke minst preger den amerikanske motstanden mot gasskabelen Nord Stream 2 mellom Russland og Tyskland.

Gassledningen Nord Stream 2 skal frakte gass fra Russland til Tyskland gjennom Østersjøen. Ruten er her påmalt et bygg der gassen kommer «i land» i Lubmin, nord i Tyskland.

Da lederen i Det internasjonale energibyrået (IEA) gikk ut med en svært dårlig skjult anklage om at Russland benyttet gasseksporten i et sikkerhetspolitisk spill, var det mange som nikket anerkjennende. Russland blånektet. Det er likevel liten tvil om at Russland har et potent pressmiddel som få i Vesten tviler på at de vil være villige til å bruke – om de ikke har gjort det allerede. For et Europa som er avhengig av gass til både industri og husholdninger, er det et urovekkende scenario som også illustrerer hvorfor det kan bli vanskelig å ramme Russland økonomisk uten at det blir ris til egen bak eller fører til økt misnøye i egen befolkning. At høyere gasspriser også kan gi høyere priser her hjemme, er i denne sammenhengen bare en parentes. 

Samtidig som de anklages for å bruke gass som politisk pressmiddel mot Europa, påpeker det statskontrollerte russiske Gazprom i en Twitter-melding at eksporten til Kina setter stadig nye dagsrekorder. Det underliggende budskapet kunne ikke vært klarere om de kjøpte annonseplakater på Times Square i New York. 

Det er intet nytt i at energi og geopolitikk hører sammen. Ei heller i at militærmakt er en forlengelse av politikken med andre virkemidler. Likevel er det en kraftig eim av historiens tilbakekomst i det som nå utspiller seg i Europa. Debattene vi hadde etter Berlinmurens fall fortoner seg som stadig fjernere fra verden av i dag, for eksempel hvorvidt Russland kunne bli en partner, ja sågar et medlem, av NATO en dag.

Les også

Strømprissjokket som kan koke over

I mange kriser er aktørenes mål uklare. Slik er det ikke her, i hvert fall ikke for Russland. Kreml har ingen skjult agenda, hevder den respekterte tenketanken CSIS. De sier rett ut hva de vil: en slutt på NATOs videre utvidelse østover, en tilbaketrekning fra tidligere utvidelser, slutt på amerikanske atomvåpen i Europa og en russisk interessesfære. Kort sagt vil Russland revidere hele den etablerte orden som ble skapt etter murens fall. «Men land har rett til å bestemme selv!» roper vi av full hals, og føyer til at ideen om stormakters interessesfærer er så utrolig gammeldags. Ja ... helt 1945?

Russland vet å spekulere i fortiden, og bygger sin store historie rundt at Vesten førte dem bak lyset etter Sovjets kollaps med falske løfter om at NATO aldri ville gå så nært innpå Moderlandet. Det narrativet avvises på det mest bestemte, blant andre av det amerikanske utenriksdepartementet. NATOs utvidelse er ikke rettet mot Russland, hevdes det.

Samtidig kan jeg ikke fri meg fra tanken om at situasjonen er nok et eksempel på hvordan det moderne, fredelige, idealistiske Europa brått blir konfrontert med verdens realiteter. Realiteter vi synes å ha glemt, eller ønsket å glemme, de siste tiårene. For da Muren falt ble vi grepet av en kollektiv gledesrus – og kanskje overmot. Demokratiet og markedsøkonomien hadde bekjempet diktaturet! Nå gjaldt det bare å håndtere seieren.

Les på E24+

Strømprisen enkelt forklart

Men interessesfærer – reelle interessesfærer – slutter ikke å eksistere som realitet selv om vi slutter å forholde oss til dem. Sagt på en annen måte: Russland har en interesse i Ukraina enten vi liker det eller ei, enten vi ser på det som moralsk eller umoralsk. Denne forståelsen lå til grunn for stormaktspolitikken i Europa fra de første nasjonalstatene så dagens lys på 1600-tallet og frem til ganske nylig. Freden etter 2. verdenskrig var bygget på interessesfærer. Bare prøv å spørre finnene om hvor frie de var til å velge sin «sikkerhetspolitiske forankring» under den kalde krigen.

Samtidig, som de sier i Hakkebakkeskogen, spist er spist. Selv om det historiske bakteppet kan kaste lys over Russlands motiver og virkelighetsforståelse, er det ingen god guide til hva vi bør gjøre nå. De i Vesten som ønsker å kaste Ukraina under bussen – eller stridsvognen – forsøker i realiteten å viske ut tre tiår med politikk, løfter og forventninger. Hvorvidt NATO faktisk bør ekspandere østover er en reell diskusjon, men skulle vi under press fra Russland gjør full retrett, vil det skape en grunnleggende tillitskrise i NATO og alvorlige problemer for alliansens fremtidige troverdighet (et hint: hvordan vil for eksempel våre baltiske allierte reagere?)

President Joe Biden har truet Russland med klare og alvorlige konsekvenser om de går til krig. Det betyr sanksjoner – ikke soldater. Det gjenstår å se hvordan de ordene skal fylles med innhold når olje- og gassprisene er høye og Russland holder store deler av Europas leveranser i sine hender.

You want it darker? We kill the flame.

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Ukraina-krigen
  2. Gass
  3. Internasjonal politikk
  4. Russland
  5. Ukraina
  6. Nord Stream 2
  7. Energipolitikk

Flere artikler

  1. Tror russisk invasjon kan føre til gasskrise i Europa

  2. Biden vil stenge gassledning dersom Russland invaderer Ukraina

  3. Betalt innhold

    Skyhøye priser og ledig plass i rørene. Men Putin vil ikke levere mer gass.

  4. Europeiske gasspriser skyter i været: Stiger mer enn 40 prosent

  5. Betalt innhold

    5 ting du bør vite om gassmarkedet etter russisk invasjon