– Det som virkelig holder Opec sammen, er smerte

Opec-landene kjemper ofte seg imellom og har ikke spesielt sterke bånd, mener professor. Organisasjonen klarer likevel å samle seg når det trengs, og nå lener Saudi-Arabia seg tilbake mens motstanderne deres er satt under et kraftig prispress.

OLJEMAKTEN: Saudi-Arabias oljeminister, Ali al-Naimi (til venstre), snakker med sin ministerkollega fra Emiratene, Suhail bin Mohamed al-Mazrou under den arabiske energikonferansen i Abu Dhabi i desember.

Marwan Naamani
  • Marius Lorentzen
Publisert: Publisert:

Natt til fredag ble det kjent at Saudi-Arabias Kong Abdullah hadde gått bort. Omtrent samtidig ble det kjent at hans bror, Kong Salman, tar over som statsoverhode i verdens mektigste oljenasjon.

Det ble også raskt klart at det ikke kommer noen kursendring fra storebroren når det kommer til Opec. Dermed er det lite som tyder på at Saudi-Arabias rolle som storebroren i oljemarkedet vil endre seg med det første.

Opec ble startet i 1960, i en tid da de store multinasjonale oljeselskapene i all hovedsak styrte markedet. Organisasjonen, som enkelte kaller et kartell, har siden gjort at oljelandene er en betydelig og organisert maktfaktor i markedet.

Les også

E24s Oljekart: Sjekk lønnsomheten til norske oljefelt

Nye tider

Det er liten tvil om at Opec er en mektig spiller, gitt at landene står for til sammen en tredjedel av verdens oljeproduksjonen. Organisasjonen klarte likevel ikke å hindre at oljeprisen har mer enn halvert seg fra toppen i juni i fjor, til et prisnivå på under 50 dollar nå om dagen.

Det skjedde nemlig et stort skifte i fjor. For mens Opecs egen oljeproduksjon lå relativt stabilt på så vidt over 30 millioner fat per dag i 2013 og 2014, økte totalproduksjonen fra 89,85 til 92,2 millioner fat per dag, inklusivt Opecs kondensatproduksjon.

Etterspørselen i verden steg til sammenligning fra 90,2 til 91,15 millioner, og dermed endte man med å produsere mer enn det markedet etterspurte.

Produksjonsveksten kommer av at en høy oljepris har satt fart i økt utvinning av amerikansk skifer, oljesand og andre kilder over hele verden. Til tross for oljeprisfallet, valgte Opec å ikke kutte sin egen produksjon da landene møttes i Wien i november. Dermed fortsatte prisfallet.

– 100 dollar er ikke bærekraftig

Sjefstrateg for råvarer i SEB, Bjarne Schieldrop, forklarer at OPEC ville ha oljeprisen ned for å få luket ut mye av denne produksjonen fra markedet. I tillegg gjør en høy oljepris at forbrukerne begynner å se etter måter å spare inn på forbruket. Hadde de kuttet nå og fått opp prisen, ville oljeproduksjonen utenfor Opec bare fortsatt å stige, samtidig som forbruket ikke ville vært så sterkt, mener han.

Bjarne Schieldrop, sjefstrateg for råvarer i SEB

– Derfor ville det vært ganske meningsløst for Opec å kutte nå (...) Når de nå er kommet så langt, kan Opec like gjerne la det som skal gå konkurs, gå konkurs. Hvis de stopper nå, er alt det bortkastet, sier Schieldrop, som mener oljeprisen trolig vil stabilisere seg opp mot 70 dollar igjen om ikke altfor lenge.

SEB-strategen mener en oljepris på 100 dollar ikke er bærekraftig i en verden som vokser med middels fart og nå som vi har amerikansk skiferolje.

– Det lærte Opec i sommer.

Når oljeprisen nå har falt såpass kraftig, slår Saudi-Arabia to fluer i ett smekk: De driver ut mye av den økende oljeproduksjonen utenfor Opec, og de får satt et press på fienden deres og Opec-landet Iran, som sliter tungt med den lave prisen.

– Smerte holder dem sammen

SEB-strategen forteller at de disse landene har felles, er at de sitter på «verdens billigste oljeressurser»:

– Det langsiktige målet deres er å unngå for store investeringer, slik at man får en oljepris på 20 dollar fatet. Med unntak av Saudi-Arabia og Emiratene så pleier man å produsere det man kan når kapasiteten første er bygget ut, forklarer han, og fortsetter:

BI-professor og NUPI-forsker Ole Gunnar Austvik.

Nupi

– Det som virkelig holder Opec sammen, er smerte. Hvis man trenger å gjøre noe med oljemarkedet når det er høye priser, er det ingen som gidder å kutte. Det er først når prisene faller at smerten øker, og da er de villige til å akseptere alt.

Medlemsmassen til Opec har endret seg gjennom årene, men det er ingen tvil om hvem som er sjefen:

– Saudi-Arabia har alltid vært den store aktøren, og det har de vært helt siden starten, sier professor Ole Gunnar Austvik ved Handelshøyskolen BI, som også er forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi).

Samles når det trengs

– Hvor sammenlimte er Opec-landene egentlig, er det noen interndisiplin?

Det er en relativt løs organisasjon, og de har jo ingen tvangsmidler til å håndheve vedtakene. Land har blitt med og gått ut av Opec gjennom årene, og organisasjonen fungerer så lenge fellesnevneren er sterk nok, sier Austvik.

Han peker på at mye skjer på Saudi-Arabias premisser, og at de har en egeninteresse av å ha med så mange land som mulig.

– De fleste Opec-land produserer det de kan, og det omtrent bare Saudi-Arabia og Emiratene som justerer og har ekstra kapasitet.

– Norge har også blitt presset av Opec til å være med på kutt. Departementet er nok med på enkelte møter som observatør, men det er utenkelig at Norge skulle bli med, sier han videre.

Austvik poengterer at Norge ønsker å ha en vennlig tone med Opec-landene, fordi vi er tjent med den stabiliserende effekten organisasjonen har på oljemarkedet, som vi er så avhengige av.

Schieldrop i SEB mener at store deler av beslutningsprosessene foregår på bakrommet og i forkant av de store møtene, som arrangeres to ganger i året:

– Det vi vet er alle små produsentland ønsker maksimal pris, og de produserer stort sett alltid maksimalt. Det er land som Saudi-Arabia, som vet at de skal holde på et par hundre år, som tar en annen tilnærming.

– Haukene og duene

Det er velkjent at det er mange strider internt i Opec. I tillegg til uenighetene om oljepolitikken, ser Saudi-Arabia og noen av de andre golfstatene på Iran som sin store fiende.

Professor Austvik forklarer at man enkelt forklart kan dele Opec inn i to grupper: Duene og Haukene. Blant duene plasserer han land som Saudi-Arabia, Emiratene, Qatar og Kuwait. I den andre leiren plasserer han land som Venezuela og Iran, og tidligere Irak og Libya.

– Den økonomiske fortellingen er at duene har et mer langsiktig perspektiv og ønsker lavere priser, sammenlignet med haukene, sier Austvik.

– Den politiske fortellingen går på at noen mener at duene gjør som de gjør for å være venner med vesten. Denne striden har alltid vært der, sier han videre.

Like mektig?

Austvik mener at Opec har mindre makt nå enn de hadde tidligere, samtidig som Saudi-Arabia har blitt mektigere internt.

– Det handler om ledelse, men også om markedet. Både Opec og oljen var mer dominerende i markedet før, sier professoren.

Austvik mener det nå i all hovedsak er Iran og Venezuela som er fanebærerne for den mer kortsiktige og aggressive politikken internt i Opec.

Bjarne Schieldrop er ikke enig i at OPEC har mindre makt nå:

– Nei, de har ikke mistet noe makt (...) Opec-landene kan ønske seg hva som helst (høy oljepris, journ.anm.), men de har aldri hatt makten til å sette oljeprisen der de vil. Det de kan unngå, er å hindre at oljeprisen faller til deres marginalkost, sier sjefstrategen.

– Målet deres er at oljekonsumet i verden vokser minst like raskt som produksjonen utenfor Opec. Så lenge kaken deres ikke krymper, har man funnet en bærekraftige prisen, sier han videre og legger til at hvor dette nivået er avhenger av temperaturen i verdensøkonomien.

Han trekker også frem fremveksten av ny teknologi, spesielt innenfor transportsektoren, som en viktig faktor som vil avgjøre fremtidens oljepris.

Les også

– Har hatt enorm makt

Les også

- Lite trolig at Saudi-Arabia endrer oljestrategi

Les også

Så lønnsom er de neste årenes oljeproduksjon i Norge nå

Publisert:

Flere artikler

  1. Her er taperne i oljekrigen

  2. – Å kutte nå er som å gi seg halvveis i løpet

  3. Derfor vil ikke Saudi-Arabia kutte oljeproduksjonen

  4. Saudi-Arabias oljeminister: – Vi vil ikke kutte i produksjonen

  5. – Har hatt enorm makt