Hverken Gerhardsen eller oljen gjorde Norge rikt

SLIK BLE NORGE RIKT: Fremskrittet i Vesten gjorde regionen til desidert rikeste i verden.

Av: Hans Otto Frøland

Hvem bygde landet?

Særlig fra politisk hold er det ofte blitt hevdet at Norge lenge var et fattig land i Europas utkant.
Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik hevdet for eksempel under hundreårsjubileet for Norges selvstendighet i 2005:

«I 1905 var vi et av verdens fattigste land. I dag tilhører vi verdens rikeste elite».

Arbeiderpartiet har hevdet at det var arbeiderpartiregjeringene med statsminister Einar Gerhardsen i spissen som i tiårene etter andre verdenskrig løftet Norge ut av fattigdommen.
Påstanden er imøtegått fra borgerlig hold, som har hevdet at det først var med oljeinntektene at Norge ble rikt.

I dag kan vi slå fast at begge tar feil.

OECD har nemlig laget brukbare beregninger for de fleste lands økonomiske vekst siden 1500-tallet.

Ikke fattig på 1800-tallet

Norge var ikke et fattig land på 1800-tallet dersom vi sammenligner med datidens eller dagens fattige land. Norge lå antagelig bare 25 prosent under gjennomsnittet i Vest-Europa, men samtidig godt over nivået i Øst- og Sør-Europa.
I 1870 var Storbritannia klart rikest. I gjennomsnitt hadde hver brite litt over dobbelt så høy inntekt som hver nordmann.
Selv om mange nordmenn den gang livnærte seg på sild og poteter, hadde de fleste en levestandard godt over eksistensminimum.
I 1870 var Norge på nivå med de rikeste landene i dagens Afrika, for eksempel Ghana. Norge kan vanskelig hevdes å ha vært et lutfattig land.
Men målt ut fra dagens velstandsnivå var Norge et fattig land i første halvdel av 1800-tallet. Den årlige verdiskapningen var nesten 25 ganger så høy i 2001 som i 1820.

Norge var et lavkostnadsland

Selv om vi ikke var fattige, var Norge ikke rikt nok til å bære høye lønnskostnader. Dette kom til å bli et konkurransefortrinn da en økonomisk globaliseringsbølge skjøt fart rundt 1850.
Norge opplevde rask økonomisk vekst i andre halvdel av 1800-tallet, en vekst som i stor grad ble drevet av eksport.

Klarte ikke omstilling

Norge ble raskt en av verdens største skipsfartsnasjoner, men fikk på slutten av århundret problemer fordi rederne ikke lyktes med overgangen fra seilskip til dampskip.
Veksten avtok, og den store utvandringen til Amerika før århundreskiftet indikerer at mange ikke fant tilstrekkelig rikdom hjemme. Bare Irland hadde større utvandring enn Norge, som hadde sakket noe akterut i forhold til en del vesteuropeiske land ved århundreskiftet.
Vårt inntektsnivå lå 40 prosent under gjennomsnittet for landene Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det var fortsatt ikke nok til å hevde at Norge var et fattig land da det ble selvstendig i 1905.

SLIK UTVIKLET NORGE SEG

Unionsoppløsningen

Det selvstendige Norge var inne i en høykonjunktur som varte til 1920. Igjen var veksten eksportledet. Industri som baserte seg på naturressurser og vannkraft, ble bygd ut i stort omfang, ofte med utenlandsk kapital. Storselskaper som Norsk Hydro og Elkem så dagens lys i denne tiden.
Produksjonen i kjemisk industri ble nesten tidoblet mellom 1900 og 1916, og landets gjennomsnittsinntekt økte med 60 prosent. Dermed tok Norge inn igjen mye av det som var tapt mellom 1870 og 1905.

Rike svensker ved krigsslutt

Norge tok inn på Sverige frem mot første verdenskrig, men svenskene tok igjen forspranget i mellomkrigstiden og var vesentlig rikere enn oss da andre verdenskrig var over i 1945.
Svensk industri gjorde det usedvanlig godt under krisene i mellomkrigstiden samtidig som den slapp unna krigsødeleggelsene.

1930-årene var ikke harde

Norge opplevde vesentlig raskere velstandsvekst enn mange andre land i mellomkrigstiden, ikke minst fordi skipsfarten gjeninntok sin viktige rolle.
I det som ofte omtales som de harde tretti-årene, steg gjennomsnittsinntekten i Norge med 35 prosent, og i det store bildet ble Norge mildt rammet av andre verdenskrig.
Etter krigen hadde dermed Norge tatt ytterligere innpå både Storbritannia og Danmark, og lå i 1950 over gjennomsnittet i Vest-Europa. Vest-Tyskland hadde da vært et konkursbo i flere år, men de fleste land var fattigere enn oss.

Norge var et rikt land.

Aldri før og aldri siden opplevde den vestlige verden slik vedvarende økonomisk vekst som den gjorde de neste tiårene. Mellom 1950 og 1973 steg verdiskapningen per innbygger med over 4 prosent årlig i Vest-Europa.

Økonomisk vekst

I Norge førte arbeiderpartiregjeringene en vanskelig, men målrettet vekstpolitikk. Kraftutbygging, industrialisering og skipsfart sto igjen i sentrum, og ga resultater.
Gjennomsnittinntekten i Norge ble mer enn fordoblet. Samtidig som arbeidstiden ble satt ned og feriene utvidet, fikk befolkningen i 1960-årene råd til både privatbiler og sydenturer.
Begrepet Velstands-Norge ble tatt i bruk, og oppfatningen om en rikdom skapt gjennom Arbeiderpartiets vekstpolitikk slo rot.

Poenget er imidlertid at nettopp i denne perioden tapte Norge posisjon.

Norges BNP per innbygger var nå blitt lavere enn gjennomsnittet i Vest-Europa. Plasseringen i 1973 var ikke ulik den landet hadde hatt i 1870 og i 1913.

Derfor sakket Norge etter

Veksten i Norge var riktignok bratt i etterkrigstiden, men vi sakket akterut i forhold til øvrige vestlige land. Det er flere årsaker til at vi ble forbikjørt av andre land i denne perioden:

1)

Norge var forsiktig med liberalisering av hjemmeindustrien.

2)

Tunge statlige investeringer som ikke «traff», blant annet det konsekvent ulønnsomme Jernverket i Mo i Rana.

3)

Aluminiumindustrien møtte fallende priser i 1950-årene.

4)

Skipsbyggingsindustrien som ble utbygd i 1960-årene, møtte den internasjonale skipsfartskrisen i begynnelsen av 1970-årene.

5)

Mange europeiske land satt med et stort uutnyttet vekstpotensial etter krigen som Norge ikke hadde. Norge hadde tatt ut mye av vekstpotensialet i 1930-årene og var samtidig i liten grad rammet av krigsødeleggelser.
Tyskland, Benelux, Italia og Frankrike fikk en veldig gjenreisningseffekt. Mange av disse landenes BNP-nivå var etter krigen lavere enn det hadde vært i 1929. Når de da etter hvert liberaliserte, fikk de såkalt catch-up-vekst. Her var Marshallplanen viktig.

Oljeeventyret ga oss rikdom

Fra begynnelsen av 1970-årene startet den eventyrlige økonomiske veksten som er så tett knyttet til utvinningen av olje og gass.
Siden 1973 har Norges BNP per innbygger hatt en gjennomsnittlig årlig prosentvis vekst på nesten 3 prosent. Dette er ikke høyere enn i perioden 1950-1973.
Fra 1970-årene har den økonomiske veksten i Vest-Europa og verden vært langt svakere. Norge har således systematisk seilet opp i verdenseliten.
I løpet av 1970-årene passerte vi gjennomsnittet i OECD, i løpet av 1980-årene Sverige, og i 1994 passerte vi endelig Sveits. Bare Luxemburg står i dag foran Norge, men det skyldes at mange av lønnstakerne i det lille landet er bosatt i nabolandene.
Vi er i dag over 30 prosent rikere enn svenskene. Det er gjort beregninger som indikerer at Norge ville ligget på svensk nivå uten petroleumssektoren. Vi ville altså ikke vært fattige uten petroleumsøkonomien.

Oljen har endret Norge radikalt

Fra industri til olje: Olje- og gassutvinning har spist mellom 20 og 30 prosent av investeringene i Norge siden 1970, og har endret landet radikalt.
Mens vi tradisjonelt har importert mer enn vi har eksportert, har petroleumssektoren gitt eksportoverskudd siden 1979.

Kapitaleksportør:

Mens vi tidligere var avhengig av å importere kapital fra utlandet for å bygge opp industri og skipsfart, ble vi fra 1986 netto kapitaleksportør.
Inntektene fra olje- og gasseksporten har vi i økende grad brukt til å bygge ut en tjenesteytende privat og offentlig sektor. Industrisysselsettingen var på det høyeste i 1974 og har siden falt.

Velferdsstaten svulmet opp:

Velferdsstaten, som inntil 1970-årene var ganske moderat, er i dag svulmet opp og holder liv i store deler av Distrikts-Norge.
I 1960 var Norges utdanningsnivå blant de laveste i OECD. I dag ligger det nær toppen. Tjenesteytende sektor sysselsetter i dag snart 80 prosent av landets lønnstakere.

Verdens beste statsfinanser:

Samtidig har Norge fra 1990-årene bygd opp et av verdens store pensjonsfond i utlandet. Norge har verdens beste statsfinanser.
FAKTA:
Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger er det vanligste målet på et lands rikdom. BNP måler et lands samlede produksjon av varer og tjenester.
Det viser verdiskapningen, og endringer i BNP kalles også økonomisk vekst, og er en anerkjent indikator på et lands velstandsutvikling.
Det er likevel et ganske grovkornet mål, men det gir grunnlag for sammenligninger mellom land og over lang tid. Det er egentlig først etter andre verdenskrig at vi har bunnsolid internasjonalt tallmateriale for BNP per innbygger. For eldre tall er det gjort flere tekniske inngrep som vi ikke kommer inn på i denne artikkelen.

Denne artikkelen ble første gang trykket i Dine Penger nr 7/2010. Artikkelen er gjengitt her med forfatterens tillatelse.