Kommentar: Finansnæringens mangel på selvransakelse

Hvorfor er ikke finansnæringen mer åpne for å bære et større ansvar i identitetstyverisakene, spør kronikkforfatterne.

HØY GJELD: Shadi Maleki Ghozlo sitter med milliongjeld etter at noen tok opp lån i en lang rekke forbrukslånsbanker. Nå krever bankene pengene tilbake - fra henne.

Hans Dalane-Hval
Publisert:

Av: Førsteamanuensis phd Marte Eidsand Kjørven og professor dr. juris Geir Woxholth, UiO.

E24 har nylig referert saken om Shadi, kvinnen som i fire år har kjempet mot en rekke kreditorer etter at DNB sendte ut kodebrikke i hennes navn til en svindler. Flere andre medier har referert en rekke lignende historier om mennesker som har blitt sittende med hundretusener, av og til millioner, i lån etter at noen har misbrukt deres BankID.

Etter dekningen av saken har DNB og Finans Norge i flere innlegg forsøkt å berolige oss med at bankene jobber hver dag med å få antallet svindelsaker ned til null. Dessuten er det ifølge Finans Norge slik at de aller fleste sakene «blir løst uten at du og jeg hører om dem. De blir løst av bankene.» Finans Norge sier imidlertid ingenting om hvordan banken løser sakene. I mange av tilfellene vi kjenner til er sakene «løst» ved at den som er blitt utsatt for svindel inngår et forlik med banken der offeret går med på å betale store deler, kanskje det meste, av kravet.

Finans Norge uttaler også at «noen» saker havner i rettssystemet. Hva dette innebærer er høyst uklart. Finansnæringen er de eneste som sitter på svaret om hvor mange «noen» saker er. Det er grunn til å tro at mange av disse sakene, kanskje de fleste, avgjøres i forliksrådene. Og forliksrådene gir ikke innsyn hverken i partsforhold eller statistikk. Styrelederen av Samarbeidsutvalget for forliksråd og namsmenn har bekreftet overfor Dagens Næringsliv at «forliksrådene behandler mange saker der det er påstand om identitetstyveri ved låneopptak». Mer spesifikt har Gran og Lunner forliksråd gitt opplysninger om at de har seks slike saker til behandling de nærmeste månedene, altså i snitt tre saker for hver av kommunene Gran og Lunner. Tar man utgangspunkt i at landet har 365 kommuner, vil ca. 1100 saker om BankID-svindel bli behandlet i norske forliksråd i nær fremtid, gitt at øvrige kommuner har samme antall svindelsaker som Gran og Lunner.

Les også

Ukjent person tok opp lån i Shadis navn: Sitter med milliongjeld

Det er nærliggende å anta at det er flere saker i mer folkerike kommuner. Bak tallene skjuler det seg menneskelige tragedier – som i Shadis tilfelle.
Hvis finansnæringen vil, kan de presentere tall over hvor mange slike saker de behandler, og hvordan disse løses. De kan dermed også konkret korrigere våre anslag. Da vil vi kunne få et bedre grunnlag for diskusjon. Men foreløpig holdes kortene tett til brystet.

Finans Norge har konkludert med at «et stort antall av de svindlene som Finans Norge har registrert, skyldes brukerfeil». Folk som utsettes for svindel kan altså takke seg selv. Påstanden er at det hele vil løse seg, dersom forbrukerne bare kunne «læres til å aldri dele sine passord med noen». Dette har vi «høytidelig skrevet under på».

Vi er jurister, ikke teknologer, men vi kan likevel komme på mange andre måter som kan føre til at passord vil kunne komme på avveie. For å nevne noen kan passord «plukkes opp» ved hjelp av programvare som registrerer tastetrykk, ved bruk av kamera eller som følge av såkalt phishing. Det kan også svikte i rutinene for passordskifte. Til dette kommer at en del enkeltpersoner/grupper av mennesker dessverre ikke har den nødvendige kompetansen til å håndtere BankID uten hjelp.

Hvis vi forholder oss nærmere til «svarene» fra Finans Norge, er det påfallende at de i så stor grad bærer preg av mangel på selvransakelse. Fraværende er derfor også konkrete forslag til hvordan vi kan løse disse alvorlige problemene med identitetstyveri på en måte som tar rimelig hensyn til forbrukerinteressene, og da særlig til de ofte svakerestående partene som står igjen som ofre for svindelen.

Les også

Justisministeren må svare Stortinget om kodebrikke-svindel

Hvorfor er ikke finansnæringen mer åpne for å bære et større ansvar i identitetstyverisakene? Næringen viser til at digitaliseringen risikerer å stanse opp dersom bankene må «bære nærmest hele kundens tap». Vi tillater oss å påpeke at når banker betaler ut lån basert på falske avtaler er dette i utgangspunktet bankenes tap. Så har det utviklet seg en etter vår mening til dels feilaktig rettspraksis blant underrettene, der bankenes tap må bæres av dem som er utsatt for ID-tyveri.

BI professor Gisle James Natvik treffer etter vår mening blink når han nylig – i et intervju i E24 – påpeker at bankene har altfor svake incentiver til å utøve det man som bransjestandard kan beskrive som «godt bankhåndverk»

Så lenge bankene ikke må ta større tap i svindelsakene på den i seg selv profitable utlånsvirksomheten, har de mest å tjene på en (fortsatt) offensiv utlånsvirksomhet på forbrukslån, kombinert med å opptre passivt når det gjelder forslag til endringer som kan forbedre ofrenes posisjoner.

Et naturlig oppfølgende spørsmål er hva som er kjernen i bransjestandarden «godt bankhåndverk»?

Svaret er så enkelt at det nesten er pinlig å måtte minne om det: Det må, som også fremholdt av Natvik, påhvile banken å etablere en sikkerhet for at de faktisk vet hvem de låner ut penger til. Akkurat dette må samtidig kunne sies å være et minstemål for en bankkundes berettigede forventninger til en banks opptreden.

For identitetstyveri er ikke noe som bare kan ramme en som Shadi – det er et samfunnsproblem som kan ramme deg og meg.

Les også

Rajeh tok ID-svindleren på fersken